Kilde: Det er Neppe Petterson som har sendt meg følgende fortelling eller mer en struktur av en fortelling. Originaltittel er: Käärmeitten linna og den tilhører kategorien AT425 som du kan lese mer om her.

Det var en kongssønn som fridde til en heks datter, men han tok henne ikke som kone. Heksa ble sint og forvandlet hele kongeriket til en sandhaug og alle innbyggerne til ormer. Kun slottet ble stående mitt i sanden. Fortryllelsen ville forsvinne om en kvinne kunne elske kongssønnen i hans ormeskikkelse.

En handelsmann skulle ut på reise og hans datter ønsket seg en vakker blomst fra reisen. Det lovet han.

På veien hjem, ble de trøtte og fikk se slottet. Da de gikk inn var det ingen å se. Men mat ble satt fram og de åt. Så la de seg for å sove. Morgen etter var det satt fram kafe, brød og vaskevann. Handelsmannen kikket igjennom hele slottet, men så ingen. I et rom fikk han øye på en vakker blomst og kom på datterens ønske og tok blomsten. Da han skulle sette seg i sin vogn, kom det en stor slange fram under slottet og sa at ettersom han hadde tatt blomsten måtte han enten forbli i slottet resten av sitt liv eller love bort sin datter. Da han hadde sitt eget liv kjært, lovet han bort datteren. Ormen sendte en vogn med dem. Og med den reiste kvinnen dit.

Kvinnen fikk alltid mat og sov godt og det var vakkert der. Hver gang hun satt på en sofa kom slangen og slikket hennes legger, knær og lår- i begynnelsen syntes kvinnen at dette var ille, men snart vendte hun seg til det og begynte å lengte etter det.

En dag spurte ormen om hun savnet sine foreldre. Ormen hadde et speil hvor man kunne se sine kjæreste, men man måtte ikke gråte, for da ville man ikke kunne se. Kvinnen kikket i speilet og så sine foreldre. En dag begynte hun å gråte og så dem ikke mer.

Ormen spurte om hun ikke ville reise hjem og besøke sine foreldre og det ville hun gjerne. Hun måtte love å komme hjem etter et par dager før klokken slo tolv på natten.

Hjemme var de glade for å se henne, men hun rakk ikke tilbake innen klokken slo tolv.

Da hun kom tilbake til slottet, var det ingen der. Hun gikk rundt og følte seg så ensom at hun begynte å gråte. Hun fikk øye på et spor i sanden, fulgte det og kom til en brønn. Så trist var hun at hun hoppet ned i brønnen.

Der nede fant hun ormen. Hun tok den i sine armer. I det samme ble brønnen forvandlet til slott og sanden til et kongerike og ormene til folk som bodde i riket. Ormen selv ble til en kongssønn.

Da ble det glede! Det ble holdt et stort bryllup og resten forstår du selv.