Torsdag, det er torsdag. De siste dagene har gått med til eksamener og veiledning i bacheloroppgave og master. Det spiser nødvendigheter av min tid, men det må til. Mandag gjennomførte Marianne Ek Hagen sin fine mastereksamen med fokus på muntlig fortellerkunst. Hennes master var om ungdom og narrativ identitet. Tirsdag gjennomførte Catherine sin kunstneriske del av mastereksamen, en fortellerforestilling om dronning Eufemia hvor barn har vært medskapere. Det var en leken og underholdende forestilling og Catherine fikk en karakter som fortjent. Med seg i forestillingen hadde hun Daniel som neste uke gjennomfører sin praktiske del av bacheloroppgaven. I bacheloroppgaven har jeg åtte studenter som fokuserer mer eller mindre på muntlig fortellerkunst og som jeg mer eller mindre veileder. Ja, for noen velger det mindre.

Likevel etter de alle seg noen spor i minnet, det som skal bli historier man tenker tilbake på. Kirsten Danielsen gjør i artikkelen ”fortellinger om fortiden” et fint skille mellom gjerningsspor og ordspor, et fint skille syns nå jeg. Det vil si at vi legger ulike spor etter oss fra fortiden, fortellingene er et ordspor. Fortiden kommer som oftest til oss gjennom en utvalgt offisiell og skrevet historie. Vi trenger også det enkelte menneskets erfaring og opplevelse for å få en rikere tilgang til det som har skjedd. Og i følge Danielsen m.fl. kan den store historien spores i den biografiske fortellingen.

Den postmoderne tiden er et sted hvor man beveger seg i ulike sosiale sirkler som bare erfarer deler av et individ, det er fragmentarisk både i forhold til erfaringer gjort og relasjoner som ”tilfeldig” blir skapt. Dette er med på å skape et skarpt skille mellom fortid og fremtid, fortidens erfaringer kan ikke lenger legge maler for hvordan man skal forholde seg til fremtiden.

I følge Danielsen kan man lese sosiale posisjoner utfra de fortellingene vi forteller om vår fortid og fortiden tilhører ungdommen, det er de formative årene som får størst plass. I en livsfortelling er det en avstand mellom det livet som ble levd og det livet som ble fortalt. En fortelling er påtvunget en sammenheng livet ikke har, sammenhengen oppstår av refleksjonen og fortolkningen.

Man kan lett fortape seg i fortiden og umuliggjøre nået og framtiden: ”Nostalgikere konstruerer en verden som ikke kan gjenskapes.” Fortiden bør ikke framstå som et tapt paradis fordi verden fremstår da som umulig å gjenopprette.

Det er en vekselvirkning mellom fellesskapets fortelling og den enkeltes egen fortelling. De store historiene er institusjonalisert som gjennom skole og innlæring og felles hendelser. Så må vi andre
ivareta det som skjer på det mellommenneskelige planet, oss i mellom.

Comments

comments