Jeg har tidligere skrevet om Biermanngården her på bloggen. En av de aktivitetene vi hadde i er, var en liten festival kalt Ordskred. Å tenke tilbake på den tiden oppleves som romantisk, men den gangen var det sikkert et svare slit, for å si det folkloristisk. Jeg tror det som plaget meg mest var frykten for brann og brannalarmen. Det er muligens ubetenksomt å si at jeg fryktet brannalarmen, men den var skrekkelig og skremmende i all sin gode hensikt. En dominerende redsel for at den skulle gå midt under en forestilling, hvilket det hendte den gjorde. Jeg husker en forteller bestemte seg for å rense rommet med røkelse før forestillingen, og den dundrende og kraftige alarmen gikk og ga seg ikke før rommet ble luftet skikkelig. Forestillingen ble utsatt en tid for å få ut røkelsen. Hva skal man med røkelse under en forestilling? Jeg syns røkelse i seg selv kan være ille, uavhengig hva hvilket situasjon det brukes i.

Ute i hagen ble det hengt opp røde, gule og blå flagg eller hjemmelagede vimpler som mer eller mindre veivet i vinden og skulle antyde at her var det feststemning. Stoler og bord satt opp for sminking av barn, og hvor man kunne sette seg ned og spise en vaffel, aller helst to – om ikke barn ble sminket der. Jeg tror vi stekte vafler, det kan være jeg blander det sammen med festivalen på Vøienvolden gård, et sted som ikke er langt unna og hvor det også en gang ble arrangert fortellerfestival. Smaken av vafler sitter i, vafler er et kriterium! Dette var lenge før vi noensinne trodde at et virus skulle utelukke slike situasjoner. Sannsynligvis litt mer kritisk til vaffelkriteriet i dag.

I forkant av festivalen var det barneforestillinger for barnehager. Disse foregikk ute, barn sittende ned på bakken og fortelleren stående med ryggen mot et tre, idyllisk scenario, med det grønne gresset og barn i gule vester, og de hjemmelagede vimplene som nesten beveget seg i vinden.

Det var ikke så mange som kunne komme på forestillingene som foregikk innendørs, for det var i prinsippet et rom vi kunne bruke, et rom som egentlig besto av to rom. Her presset vi inn lyttere i et ikke dynamisk oppsett hvor man stort sett så inn i nakken på den som satt foran. Men det viktige var ordet som skulle høres og ikke fortelleren som skulle synes. Troen på den usynlige fortelleren var sterk den gangen.

Synlige eller usynlige fortellere, den gangen hadde vi «trua» på at fortelling i selv holdt, så kunne kontekst nesten være det samme. Men som skrevet, det jeg fryktet mest var brannalarmen.

Comments

comments