Ord er ikke ufarlige

I dag kom jeg over et blogginnlegg med en påstand om at hatretorikk kan få nevrologiske følger for den som lirer av seg hatefulle ord, dette i tillegg til den skaden det utalte hatet utfører på sine omgivelser. Jeg er selvfølgelig usikker på hvor mye man kan stole på et slikt blogginnlegg. Men så lenge det er bevist at f.eks. litteratur kan redde liv, hvorfor skulle man ikke tro at ord fylt med hat kan gjøre alvorlig skade.

Jeg tror at mange ikke er klar over ordene som renner ut av oss, kanskje man tror at ordene kun er et instrument for å kommunisere fram effektive meldinger som ikke skal misforstås. Jeg er sikker på at du som leser dette ofte har følt hvor sårende eller oppløftende et utsagn kan være.

Som forteller er jeg selvfølgelig ofte bevisst hvilken virkning ordene har. Jeg vet at jeg kan skape bilder slik at lytteren kan se det for seg. Jeg vet at jeg kan skremme så lytteren hopper i stolen og jeg vet også at jeg kan få lytteren til å bli sørgmodig. Dette er selvfølgelig fordi ordene er omgitt av fortellingen struktur og at ordene blir fremmet ved hjelp av kroppsspråk, betoning og lignende.

Jeg blir både skremt og nummen når jeg ser ord bli kastet som prosjektiler i et kommentarfelt. For godt over et år siden skrev jeg en kronikk på NRK.no. Det tok ikke lang tid før jeg ikke orket å lese det som sto i kommentarfeltet. Ikke det at det var så ille, men det var ille nok. Kommentarfeltene i offentlige medier blir moderert av noen som sitter der og skal gjøre den jobben, men de blir moderert med en holdning som ”såpass skal man tåle.” Om du uttaler deg i et offentlig medium er det å forvente at du skal tåle litt kjør. ”Er du med på leken, får du tåle steken” satt i en ekstrem kontekst. Jeg liker det ikke. Det fører til at det er mange som ikke kan bidra med det ”frie ordet” fordi de syns en slik holdning er uakseptabel.