Kilde: The demon slayers and other stories, Bengali Folk tales, S. Dasgupta & S. Das. Dasgupta

For lenge siden levde det en vismann langs elvebankene ved Ganges. Han tilbragte dagen med meditasjon og bønn. Om kvelden ville han gå til sin hytte som han hadde bygget av noen palmeblader. Han levde så enkelt det gikk an, langt unna andre mennesker.

Det eneste selskapet han hadde var en mus som levde i et mørkt hjørne av hytta. Den hellige mannen delte gladelig sitt magre måltid med musa. Med tiden våget musa seg nærmere og så kunne den sove side om side med vismannen og leke ved hans føtter. Da dette var hans eneste selskap, hadde vismannen gitt musa evnen til å snakke. En kveld sa musa til vismannen: ”Far, du som så generøst har gitt meg en stemme. Kan jeg få be om en ting til?” ”hva ønsker du mitt barn?”, sa vismannen. Musa svarte: ”Hver dag når du drar for å bad ei elven kommer det en katt og plager meg. Han har ikke spist meg ennå fordi han frykter deg. Men en dag er jeg redd den vil gjøre det. Kan du forvandle meg til en katt så jeg kan kjempe med min fiende på lik grunn?” Vismannen var beveget av musas ord. Han hev litt hellig vann på musa som straks forvandlet seg til en katt med lange værhår.

Et par dager senere, spurte vismannen sin katt: ”Hvordan går det, pus? Er du lykkelig nå?” Katten klaget: ”Egentlig ikke, far. Jeg er ennå ikke fullt ut lykkelig.” ”Hvorfor det, mitt barn?”, spurte han. ”Plager den andre katten deg fortsatt?” ”Ikke i det hele tatt,” sa katten, ”Du har gjort meg om til et mektig dyr. Det er ingen katt i verden som kan slå meg. Men det er et nytt problem. Når du reiser vekk, kommer det gneldrende hunder som skremmer meg. Om det ikke er for mye, kan du gjøre meg om til en hund?” Vismannen oppfylte kattens ønske.

Etter et par dager kom hunden til vismannen og sa: ”Kjære far, på grunn av din generøsitet og vennlighet har jeg oppnådd mye. Likevel klarer jeg ikke å være helt tilfreds. Mine problemer er ikke over. Som hund er jeg alltid sulten. Maten du har gitt meg, var nok for meg da jeg var mus. Men for en hund er det ikke nok.” Hun fortsatte sorgfullt: ”For meg ser det ut som om apene i skogen har et bedre liv. De svinger seg fra tre til tre og samler frukt og kan spise hele dagen. Om du kunne gi meg en apes liv, da ville jeg være fornøyd.” Straks gjorde den vennlige vismannen hunden om til en apekatt.

I begynnelsen gledet apekatten seg over livet. Det var en ny frihet der hun reiste fra tre til tre og nød søte frukter. Men lykken varte ikke lenge. Det kom ikke noe regn, det ble tørke. Elver og sjøer tørket ut og apekatten klarte ikke å stilne sin tørste. Fra tretoppene kunne apekatten se villsvinene. De kunne grave i jorda og finne vann. Mens apekatten led under den sterke solen, nøt villsvinene livet i gjørma. Igjen ba apekatten til vismannen: ”Å far, du gjorde meg om til en apekatt, men lykken har snudd. Jeg finner ikke noe å drikke. Det gjør villsvinet. Jeg ønsker ikke å være kravstor, men kan du være så snill å gjøre meg om til et villsvin?” Vismannen hadde en uendelig tålmodighet. Han forvandlet apekatten om til et villsvin. Og i den neste tiden var villsvinet lykkelig og tilbrakte noen glade dager i luksuriøs gjørme på skogbunnen.

Men en dag kom det en flokk med tamme elefanter, vakkert dekorert. De tilhørte kongen som var ute på jakt. De jaktet på villsvin og de fleste av dem ble drept av spisse spydspisser. Men vårt villsvin klarte å gjemme seg i noen busker. Etter at jakten var over, klaget villsvinet: ”Hva er poenget med å være et villsvin om livet mitt er fylt med fare? Om jeg var en kongelig elefant ville jeg bære rød silke og gyllen dekorasjon. Jeg kunne bære selveste raja på min rygg, og alle ville respektere meg om de så meg komme. Om jeg bare var en elefant.” Den kvelden gikk villsvinet til vismannen og ba om å bli en elefant. Vismannen var skuffet, men han oppfylte det. Villsvinet ble en elefant.

Elefanten gikk gjennom skogen, tygget på et blad nå og da. Men dens høyeste ønske var å tilhøre raja. En dag kom det et jaktlag inn i skogen og elefanten møtte gruppen. Da raja fikk øye på den, utbrøt han: ”For et vakkert dyr. Ikke skad den. Jeg vil temme den.” Elefanten lot seg fange og den ble brakt til palasset. Og enhver som så den, bemerket hvor vakker den var.

En dag skulle kongen, raja og han kone reise til Ganges for å ta en renselsesbad. Kongen ønsket å ri den nye elefanten og ba om den skulle dekoreres. Elefanten var i ekstase. Men da den fikk se rani, dronningen, ble den betenkt. ”Hun dronningen, men hun er bare et menneske. Hvorfor skal jeg frakte henne på min rygg? Jeg er dyrenes konge og jeg burde bære en konge.” Med disse tankene, steg elefanten opp på sine bakbein, så kongen og dronningen falt av. Raja sprang for opp og grep sin dronning i armene. Han tørket hennes ansikt med sin egen silkekappe og sa: ”Min kjæreste, er du skadet? Jeg kan ikke holde ut om noe skjer med deg.”

Elefanten så på dette med overraskelse og tenkte: ”Hvor heldig den dronningen er. Kongen elsker henne så mye at han ville gitt sitt liv for henne. Det kan ikke være en større glede enn å være en dronning.” Elefanten dro til vismannen gråtende. Vismannen spurte bekymret: ”Hva er galt. Er du ikke lykkelig som en kongelig elefant?” Elefanten bøyde seg for vismannen, ”Far, du har alltid oppfylt mine ønsker. Din generøsitet eier ingen grenser. Men dette er mitt siste ønske, jeg sverger at jeg aldri skal be om mer. Selv om jeg er stor i størrelse, har ikke min lykke vokst seg like stor. Jeg tror ikke det finnes noen så lykkelig som en dronning. Kjære deg, gjør meg til en dronning.” Vismannen lo: ”Kjære deg, jeg kan ikke gjøre deg om til en dronning. En dronning må ha et rike og en mann som er en konge. Det kan selv ikke jeg gi deg. Det jeg kan gjøre er å skape deg om til en kvinne hvis skjønnhet det ikke finnes maken til. Kanskje vil en konge finne deg og be deg om å bli hans kone.” Dette gikk elefanten med på. Med litt hellig vann ble elefant skapt om til en kvinne. Han ga en navnet: Vakre Valmue. Vakre Valmue levde med vismannen. Hun plantet vakre blomster som hun tok seg av.

En morgen da vismannen var borte, satt Valmue i sin lille hage og med ett kom det en mann kledd i en vakker kappe bort til henne. ”Hvorfor er du er?”, spurte Valmue og reiste seg. Den fremmede svarte: ”Jeg jaktet i skogen da jeg fikk øye på en hjort. Jeg fulgte den og ble adskilt fra jaktlaget. Nå har jeg ikke bare mistet hjorten, jeg holder på å dø av tørste. Kan du gi meg noe kaldt å drikke?” Vakre Valmue hadde allerede gjenkjent kongen. Hun inviterte han inn: ”Deres majestet, vi er fattige, men alt vi eier er ditt.” Kongen tenkte med seg selv: ”Hun er så vakker og grasiøs, hun må da være datter til en konge!” Og kongen spurte henne: ”Hvem er din far?” Valmue var ikke dum og svarte: ”Jeg lever her med en vismann. Jeg har hørt av han at min far var en konge. Men han ble angrepet av fiender, min far og mor flyktet til skogen. Jeg ble født i skogen under et tre. Treets grener voktet meg og røttene var min vugge. Honning dryppet ned i min munn og ga meg næring. Min vismann og nå min far, fant meg der.” Straks sa kongen: ”Skogens prinsesse, jeg ønsker at du blir min kone.” Da vismannen kom hjem fant han kongen og datteren sammen. Han kunne nekte sin kjære datter noe, så han gikk straks med på giftermål. Lykkelig dro kongen til palasset med sin nye brud.

Men du husker sikkert den forrige dronningen, hun ble nå skjøvet til side. Valmue var kongens favoritt kone og den andre ble nesten glemt i et hjørne av palasset.

Men lykken til Valmue skulle ikke vare så lenge. En dag da hun gikk i hagen kom hun til en brønn. Hun så sitt eget speilbilde, og overveldet av seg selv, lente hun seg framover, falt ned i brønnen og druknet. Ingen kunne redde henne.

Kongen dro sorgfull til vismannen for å få trøst. Den hellige mannen trøstet han og sa: ”Kjære Raja, ikke sørg slik over din kone. Valmue har levd ut sin skjebne.” Så fortalte han hele fortellingen om Valmue. ”En gang var din kone en liten mus i min hytte, jeg ga henne evnen til å snakke. Deretter ble hun en katt, en hund, en apekatt, et villsvin, en elefant og tilslutt hun som ble din kone.” Vismannen smilte over kongens overraskende uttrykk i ansiktet. Han fortsatte: ”Jeg skal gi deg noe slik at du husker henne. Ved brønnen der hun druknet vil det komme fram en plante. Den vil ha vakre hvite blomster. Den frø vil kunne bli til noe som kalles for opium. Som en fars kjærlighet vil den ha kraft til å helbrede, men den kan også misbrukes. Enhver som tar opium vil lide gjennom Valmues inkarnasjoner. Han vil være rastløs som en mus, elske melk som en katt, kranglevoren som en hund, skitten som en hund, glupsk som et villsvin, uansvarlig som en elefant og arrogant som en dronning.”

På den måten ble opium skapt.

Comments

comments