Kilde: Yoruba stories, told by Baker Gbadamosi & Ulli Beier

For lenge siden fantes det en jeger som elsket dyrene høyt. Selv hadde han geiter, sauer, kyllinger, kalkuner og ender. Hans kjærlighet for dyrene var så sterk at han oppga å være jeger og ble istedet en bonde.

En dag oppdaget bonden at dyrene forsvant, en etter en hver natt. Han bestemte seg for å fange tyven eller morderen. Da kvelden kom, klatret han opp i et tre og satt der som en fugl. Der satt han hele natten; han var i ferd med å gi opp håpet og han tenkte at tyven kanskje ikke kom mer. Men da solen var i ferd med å gå opp fikk han øye på en stor slange som stille kom glidende. Bonden hoppet ned fra treet og hevet sitt gevær for å skyte slangen i hodet. Slangen snudde og rømte med bonden hakk i hæl.

Slangen svettet av frykt og trodde at bonden snart ville fange han. Han kom over en fredelig gammel mann som plantet jams. Slangen ba den gamle mannen om å redde den liv fra bonden. Den gamle mannen var snill og åpnet munnen sin slik at slangen kunne gjemme seg i hans mage. Der i magen var slangen lykkelig; den gamle mannen var svimmel og satt seg ned i åkeren og så på magen som hadde svellet ut.

Snart kom bonden pustende og pesende og spurte den gamle mannen om han hadde sett en slange. Høflige svarte den gamle mannen: «Nei, jeg har ikke sett noe som ligner en slange.»

Da bonden gikk videre og var borte, ropte den gamle mannen til slangen om at han nå kunne komme ut for nå var han trygg. Men slangen svarte ikke. Mannen fortsatte å rope, men slangen lot som om den ikke hørte det. Den gamle mannen ba og gråt, men slangen var fylt med forakt og ble værende. Tilslutt brøt slangen ut i latter og sa: «Du er dum som et nyfødt barn. Om du ikke ville ha meg i din mage, hvorfor åpnet du da munnen? Tror du at jeg er like dum som deg? Tror du virkelig at jeg, etter å ha sett dine søte lever og den brede elven av blod, vil komme ut i den forferdelige verden der ute hvor sult er alt jeg møter?»

Det var så den gamle mannen knapt kunne tåle smerten. Han forklarte situasjonen til de som kom forbi, men de sa bare: «Hvorfor slipper du støv inn i øynene dine og klager over at du gråter? Å ikke bry seg med andre er det aller beste.» Da han forsto at alle mente at han selv var skyld i sin situasjon, bestemte han seg for å lide i stillhet og for å aldri igjen snakke til noen. Han satte seg ned ved en stille elv og ventet på døden.

En dag satte en gribb og en ørn seg ned i et tre i nærheten. De så på han og sa: «Hvorfor ser du på oss som om vi har gjort deg ille?» Den gamle mannen svarte: «Dere har aldri skadet meg. Men jeg har en slange i magen som jeg hjalp. Den nekter å komme ut og den holder seg mett ved å spise på mine innvoller.» «Ti stille, du gamle elendige. Vet du ikke at du forulemper vår herre?» «Vår herre oppfører seg som han vil», sa ørnen, «Han kan komme ut når det passer han. Men om han ønsker å bli der så er det ingen som kan tvinge han ut.» «Vi vet hvordan man skal respektere vår herre,» sa gribben, «Selv jeg vil åpne mitt nebb for å vise han min respekt. Og jeg ville føle meg beæret om han bestemte seg for å leve i min mage.»

Slangen hørte disse ordene og følte seg beæret; gribben og ørnen kunne se dens hode stikke ut av mannens munn. Gribben sa: «Min herre, om du kommer ut en liten stund, vil jeg fortelle deg en stor hemmelighet.»

Så snart slangen kom ut, hakket fuglene ut dens øyne og den gamle mannen pustet dypt da han så hvordan fuglene rev slangen i stykker. Han var endelig fri fra slangen.

Comments

comments