Forteller er ingen beskyttet tittel, så hvem som helst kan kalle seg forteller og fylle det kallet med fortellinger. Og det er også de som hevder at en forteller trenger ingen utdannelse, det ligger som et talent i tradisjonen. Dette er ikke riktig, tradisjon er dannelse. Om man ser på informantene til Asbjørnsen og Moe, så var disse dannet av en tradisjon, det var ikke tilfeldig at de var fortellere. Og det krever relativt høy kompetanse om du skal overleve som forteller over tid. Ferdigheter er ikke noe som nødvendigvis eller sannsynligvis kommer av seg selv og å være forteller handler om noe mer enn å reise seg opp og lire av seg en vits i et selskap.

Jeg får ofte forespørsler om jeg kan hjelpe noen å ta steget ut og kalle seg forteller, forespørselen bunner ofte i at noen ønsker jeg skal hjelpe dem å skaffe jobber. Det hender det at jeg gjør. Men jeg har begynt å sette noen betingelser, ikke som jeg uttaler til de som henvender seg til meg, men som jeg har der liggende som grunnprinsipp.

For eksempel når jeg har forestillinger forventer jeg å se dem som publikum. Dette kan høres freidig ut, men det var et prinsipp for at min læremester Ben Haggarty la til grunn for at jeg kunne få hjelp av han. Det er et viktig prinsipp som tilhører tradisjonen. Hvorfor be noen om hjelp, om du ikke kjenner til stil, type og arbeidsmetodikk til den fortelleren du ønsker hjelp av? Jeg skal komme tilbake til dette.

Personlig mener jeg at en forteller trenger både utdannelse og dannelse. Vi (HiOA og andre steder) har studier i fortellerkunst, men dette gir seg ikke ut for å være en utdannelse av fortellere, selv om det hjelper. Gjennom over tjue år har vi arbeidet med å utvikle en metodikk for muntlig fortellerkunst. I Europa er dette helt særegent, for du finner ikke lignende erfaring. Men studiene er korte og det kreves mer for å dannelsen av en forteller. Selv har jeg pantomime, teatervitenskap og litteraturvitenskap, samt dramapedagogikk i min bagasje. Dette har vært med på å påvirke mine valg. I dag ville jeg nok ha valgt annerledes, men det har også noe med tiden man er inne i. Jeg skulle ønske meg filosofi f.eks.

Nettverk er viktig, man trenger noen å øve sammen med og et nettverk er også med på å gi deg erfaring og arbeidsmuligheter. Og så trenger du erfaring, og ikke bare erfaring i å fortelle, men også lytte. Jeg får litt lettere sjokk når jeg ser at fortellere in spe ikke går på fortellerforestillinger. Og da er jeg tilbake til det jeg nevnte over. En skuespillere under utdannelse ville jo aldri la være å gå på teater, men det synes som et prinsipp blant unge fortellere. Går du ikke på andres fortellerforestillinger, kan du bare glemme å bli forteller, er min påstand. Det er her den beste læringsarenaen er, du skal bli inspirert og forarget og lære deg teknikken å skape et plot og bilder. Og så skal du gå ut med en følelse av du kan gjøre det så mye bedre selv.

Comments

comments