Denne fortellingen finnes i mange versjoner etter hvert. Første gang jeg hørte om denne lille fortellingen, var gjennom den britiske fortelleren Pommes Clayton.
Det var en gang en konge som hadde tre barn. En av dem skulle arve tronen, men kongen kunne ikke bestemme hvem av dem som egnet seg best som ny regent. Han ga sine to sønner og sin datter hver lille taske fylt med gullmynter. De skulle dra ut i verden og komme tilbake med noe som kunne fylle opp kongshallen. Den som klarte dette, ville arve tronen. De tre forlot slottet og kongeriket. Ikke før de var dratt, begynte kongen å lengte etter sine barn. Kongshallen ble fylt med en ensomhet som trengte inn i kongen og gjorde han syk.

Da et år var gått, kom den eldste sønnen hjem. Den syke kongen ble båret inn i kongshallen. Den eldste sønnen fylte hallen med strå og høy. Kongen smilte blekt til sin sønn. Like etter kom sønn nummer 2, han fylte hallen med frø og igjen smilte kongen blekt, men snart kom tristheten over han igjen. Omsider kom datteren, tomhendt. Brødrene lo og sa: Den som ingenting bringer, vil ingenting få. Den yngste datteren svarte ikke, i stedet ba hun om at hallens dører skulle lukkes og at vinduene skulle dekkes for. Det ble stummende mørkt i hallen og i dette mørket, tente datteren et lys. Og mens lyset brant, sang hun en sang.

Kongen ble fylt med varme og glede og sa hun hadde fylt rommet tre ganger. Hun fylte det med lys og lys er kunnskap. Hun fylte det med sang og sang er glede. Kunnskap og glede gir visdom. – Aldri har jeg følt med så vis som nå, sa kongen, da han erklærte at hun var den rette arving.

Comments

comments