I går ble det ikke noe blogginnlegg, det er uvant og føles som et lite nederlag. Jeg tilbragte tiden med å gå rundt i byen for å finne en kassettspiller til forestillingen og deretter så jeg på fem mila. Hvorfor føles det som et nederlag å ikke blogge? Det kommer jeg tilbake til.

Nå har det hopet seg opp, en naturlig syklus i en prosess. Da er det tid for å kjøre et stramt organisert liv, jeg er ”et liste menneske” og det kommer godt med når arbeidsoppgavene stabler seg.

Fredag endret vi det organiske i forestillingen IGJEN, vi kom til en kinkig fortelling og jeg hadde ikke energi til å gå løs på den. Fortellingen er kinkig fordi den skiller seg i form og innhold fra resten av forestillingen; den er valgt nettopp på grunn av det. Men det blir for mye, den er for lang og mot slutten av et program ønsker man å få det avsluttet.

Så fredag kveld fant jeg en ny god ide, som jeg ser fram til å presentere for de andre. Men tilbake til organisering. Jeg lærte å arbeide disiplinert nettopp fordi jeg fikk Daniel i en tidlig alder. Jeg studerte, Daniel gikk i barnehagen, jeg var aleneforeldre og hadde kun barnehagetiden å studere innenfor og dermed fikk jeg en naturlig organisering av dagen som jeg mer eller mindre har holdt siden. Jeg liker å stå tidlig opp fordi jeg arbeider best på formiddagen og som sagt, jeg skriver lister. En hovedgrunn til listene er at det gir en mestringsfølelse hver gang jeg streker ut en arbeidsoppgave. Jeg fikk ikke strøket det ut av listen i går og dermed fikk jeg ikke min daglige mestringsfølelse.

Bloggen er framover konsentrert rundt fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.