15. januar er det store fortellerdagen, Asbjørnsens bursdag. Selv skal jeg fortelle på Frogner i Oslo, basert på sagnene han har samlet og satt i en sosial/fortellersituasjon gjennom de lange skildringene han har diktet/skrevet/erfart.

 Asbjørnsen er født midt i vinteren, faren var glassmester og kalte sønnen for Petter. Ikke vet jeg hva faren tenkte da sønnen ble født. Han tenkte kanskje at gutten så ut til å bli kraftig kar? Tenkte han på at sønnen lignet ham? Tenkte han på at sønnen måtte bli en dyktig glassmester som ham selv? Tenkte han på at noen må måke utenfor fordi det har snødd så mye?  Jeg vet ikke. Hva vet vi om andres indre liv?

Dette er noe jeg kommer til å grunne en del over, kommende semester i det nye året. Jeg har fått støtte av kulturrådet til å utvikle en forestilling om Asbjørnsen.

I et av sagnene fra hans «huldreeventyr og folkesagn» fortelles følgende:

Det var en skytter som også var en spelemann. Men aldri ville han røre fela. Var stua fylt med ungdom, nektet han å spille. En kveld kom det gutter med lommelerker og brennevin. Utover kvelden kom det flere til. Og enda han sa nei i begynnelsen, fikk de fela i hånda til slutt. Da han hadde spilt en stund, la han fela bort. Han visste at de underjordiske ikke bodde langt unna og de likte ikke slik «ståking».

Men guttene fikk overtalt ham til å spille mer, og slik gikk det to – tre ganger; han la bort fela og de overtalte ham. Omsider hang han fela på veggen og sverget på at han ikke skulle gjøre et strøk til den kvelden. Så jaget han ut alle sammen, både gutter og jenter.

Da han senere sto borte ved skorsteinen og skulle tenne pipa si, kom det inn et følge med store og små så det yrte og krydde.

Nå, sa mannen, kommer dere igjen.

Han trodde det var de som akkurat hadde vært inne og danset. Da han fikk se at det ikke var dem, ble han redd. Han tok døtrene sine som alt lå i sengen, kastet dem fram på gulvet og spurte jentene: Hva slags folk er dette, jenter. Kjenner dere dem?

Jentene var søvn-øre og sanseløse. Han tok børsa fra veggen og snudde seg mot følget og hyttet med våpenet:

Pakker dere dere ikke ut nå, så skal jeg jammen føyse dere ut så dere ikke vet om dere står på hue eller beina.

Og de på dør, og huja og skrek. Den ene hodestups over den andre. Han syntes det så ut som en haug med grå garnnøster som trillet ut gjennom døren.

Da han hadde satt fra seg børsa og gikk til skorsteinen for å tenne pipa si, satt det en gammel mann på peiskrakken med et skjegg så langt at rakk nedenfor krakken, det var over en alen langt. Han hadde også en pipe, og han bøyde seg fram og tilbake. Rett som det var sloknet pipa, så tente han på igjen.

Hva med deg? sa skytteren. Hører du til det fantefølget? Hvor er du fra?

Jeg bor ikke langt unna, svarte den gamle. Og nå råder jeg deg til at du passer på og ikke holder slik styr og ståk heretter. Hvis ikke, gjøre jeg deg til en fattigmann.

Hvor bor du? spurte mannen.

Vi bor rett under her, sa den gamle, og hadde vi ikke bodd der hadde du strøket med for lengst. Du legger for mye på varmen, så nå vet du det.

Etter det kvittet skytteren seg med fela.

Det er et prosjekt jeg fikk støtte til fra Dramatikkens hus i fjor (2025). Jeg fortsetter arbeidet med teksten denne våren og forhåpentligvis ender det i en sceneversjon. I teksten jeg har utviklet, bruker jeg blant annet ATU706 folkeeventyret. Ofte er folkeeventyret kalt «jenta/kvinnen uten hender». En slektning, enten en bror eller far, hugger hendene av sin søster/datter og hun må ut i ødemarken for å overleve. Tematikken jeg tar opp er vold mot kvinner, som er, ifølge FN, et økende menneskerettighetsbrudd. Teksten har blitt fragmentert og kompleks, og jeg arbeider nå med å gjøre den fortellbar. Et lite utdrag fra sceneteksten:

pappa døde

kloden i øyet mitt med den hengende himmelen     har jeg etter pappa som døde

pappa døde                                        utenfor vinduet sto det nedblåste treet

                 

                         pappa døde alene              funnet dager senere        oppløste tomater i en skål (Dahlsveen, 2025)

Et annet prosjekt jeg deltar i er Convivium. Du kan lese mer om det her: https://convivium-neb-project.com eller her: https://www.museumnord.no/projects/convivium/. Dette er et stort forskningsprosjekt om mat og kultur. Jeg er så heldig å delta som fullt ut fortellerkunstner, om jeg kan si det på den måten. Jeg lager fortellinger basert på materiale som kommer opp under samtaler, diskusjoner og andre hendelser. Deretter framfører jeg disse der samtalen, diskusjonen og det andre foregikk. En sann glede, men et beinhardt slit også. Samtidig leser jeg igjennom myter, folkeeventyr og sagn for å finne fortellinger som på et eller annet vis berører mat. De fleste av aktivitetene foregår i Lofoten, og neste runde vi har er i februar.

I år er foreningen Fortellerne fire år. Et av arrangementene er fortellerkveldene Hør, som denne våren vil være på kafe Mir i Oslo. Første fortellerkveld er 18. februar.

I 2025 arrangerte Fortellerne et fortellermaraton på Oslomet-storbyuniversitet. Dette var så vellykket at ledelsen utfordret oss til å arrangere en årlig dag. Dette vil være en fortellerkonferanse og i 2026 er temaet: Barn og fortelling. Dagen er 18. mars på Oslomet.

Mitt nyttårsforsett er at jeg i år skal lese 52 bøker. En bok i uken. Mitt lille bidrag til å få opp leselysten. Det er ikke snakk om kun skjønnlitterære bøker, men også sakprosa og faglitteratur, på den måten får jeg kombinert flere goder. Den første boken jeg ønsker å få ferdig første uke i januar er Løperne av den polske forfatteren Olga Tokarczuk (Nobelprisvinner 2018). En forfatter jeg har stor sans for. Dette er den andre romanen jeg leser av henne og de to romanene er vidt forskjellige. Denne romanen handler «om en løst sammensatt gruppe mennesker, både moderne reisende og en historisk, gammeltroende russisk sekt (også kalt Løperne), som er drevet av en konstant trang til bevegelse og motstand mot å slå rot, ofte i reaksjon på en verden der alt kartlegges og kontrolleres.» Det er ikke en lineær fortelling som bygges her, men som hopper i tid og sted; og for meg er det alltid usikkert hvem jeg-personen her.  Uansett listen over bøker kommer nederst i nyhetsbrevet etter hvert som den fylles opp.

De som kjenner meg, vet jeg strikker og hekler. Stort sett blir det delvis mislykket fordi jeg har en lei tendens til å følge oppskrifter, men følge egne ideer. Strikke – og hekle prosjektene må ha en funksjon – det må knyttes til arbeidet mitt på et eller annet vis. SÅ strikker ikke for å, for eksempel holde varmen, noe jeg burde absolutt ha gjort. Nei, jeg strikker for å ha noe å opptre i. Akkurat nå hekler jeg et skjørt. Jeg har tenkt det skal være ferdig 15. januar slik at jeg kan bruke det når jeg opptrer, men det går langsomt. Jeg liker sterke farger, men denne gangen skal jeg prøve meg på noe helt hvitt. Jeg har kjøpt hvit skjorte (for første gang, iallfall det jeg kan huske), jeg har allerede strikket en hvit vest. Så nå prøver jeg meg på skjørtet.

Jeg avslutter årets første nyhetsbrev med et lite tips: skriv dagbok. Jeg har skrevet dagbok siden jeg var 19 år da jeg bodde i Paris. Så har et gått opp og ned i perioder med skrivingen. Disse bøkene er uvurderlig i dag. Jeg har dagboken til pappa fra da han var ung. Det gir et annet blikk inn i hans liv. Men jeg må lese den med varsomhet og respekt.

Dahlsveen, M. H. (2025). Pappa og Primstaven. (M. H. Dahlsveen, Artist)

Ønsker du tilsendt nyhetsbrev, går du hit.