Dette er måneden jeg fyller år. jeg blir 60 år og tenker det er forunderlig. Som mange andre kan jeg si, jeg føler meg ikke som en 60 åring. Så har jeg blitt dosent. Det tok meg litt tid å erkjenne at jeg faktisk har blitt dosent. Jeg bar det som en liten hemmelighet. Så boblet hemmeligheten over.

Det har vært en opplevelsesrike periode siden forrige nyhetsbrev.

Studieårets masterforestillinger i teater og samfunn er gjennomført. Jeg fikk sett fire av dem. Alle fire hadde noe å adressere som jeg tenker vitner om et engasjement og dialog med samtiden. Bildet over er fra Ajes fortellerforestilling, rørende og morsom om et forhold mellom barnebarn og bestemor fra Irak.

I mange urfolks myter spiller dyrene en sentral rolle i skapelsen av verden. Du kan for eksempel finne ravnen i flere myter.  Du kan kanskje se en rest av det i Bibelfortellingen om Noahs ark, hvor dyrene er samlet og fuglen får en rolle i å finne ut om oversvømmelsen eller vannet har forsvunnet. I den norrøne skapelsesmyten er kua til stede under skapelsen av den første guden. Ravnene er også til stede i de norrøne mytene, selv om det ikke finnes en egen myte om ravnene, har de en underliggende funksjon gjennom å være tanke og minne.

Den egyptiske fruktbarhetsgudinnen Heqet som ble representert som en frosk. Dette skal ha hatt en sammenheng med når Nilen fløt over sine bredder. Kanskje et element som blir omgjort til “plagsomme frosker” i Bibelen. Frosken finner du også i folkeeventyrene, da kanskje mest kjent som den som skal kysses og bli til en prins.

Om våren møtes paddene i det grumsete siv-vannet langs veien på Hvaler. De klenger seg på hverandre i et hemningsløst og viltert parrings-rituale. Der kan du bli stående å se på paddene som ikke bryr seg noe særlig om at de har kikkere. Deres egen trang til overlevelse og å sørge for kommende generasjoner er det som er i fokus.

Dette er en fortelling jeg tror opprinnelig kommer fra Michael Ende, men jeg er usikker. Dette var en fortelling som var veldig populær blant fortellere en periode på slutten av 1900 tallet og begynnelsen av 2000.

Det var en gang et tusenbein som var som alle andre tusenbein. En dag sto tusenbenet opp og gikk ut fra hulen sin, der den sov om natten. Det var en vakker dag. Akkurat passe kjølig i luften, slik det er på fine morgener. Lyd fra morgenfugler og løv som vislet. Tusenbenet kravlet seg opp på en stor stein. Hvorfor visste det ikke helt, steinen sto liksom der og lokket. Tusenbeinet satte seg godt til rette og tittet mot stedet der sola snart skulle stå opp. Så skjedde det slik det alltid gjør, i det solstrålene stakk opp over fjelltoppene ble alt stille. Fuglene sluttet å synge, vinden stilnet, det var som om alt levende holdt pusten i noen sekunder for å ta imot den nye dagen.

Og tusenbeinet? Tusenbeinet kjente seg med ett så lett og god og fin, det ville opp, opp opp, og der sto det, med bare de bakerste beina i bakken, og overkroppen vuggende med hodet høyt til værs. Og så danset tusenbeinet. Det hadde aldri danset før, det hadde ikke engang visst at tusenbein kunne danse, men nå danset det som om det aldri skulle ha gjort noe annet. Og i det sola sto opp denne dagen ble den møtt av tusenbeinets dans, og sola sendte noen varme øyekast ned over den vakre, dansende skapningen, langt der nede.

De andre dyra som var i nærheten så også tusenbeinet. Og de ble stående å stirre. De kom nærmere, og snart sto det en liten flokk dyr rundt tusenbeinet. Bier, frosker, fugler og til og med en slange lå der.

Hver morgen etter dette gjentok det samme seg. Tusenbeinet krøp ut fra hulen sin, gikk bort til steinen, satte seg stille ned og ventet på sola. Og med sola kom dansen. Og med dansen kom dyra. Flere og flere dyr og insekter flokket seg rundt tusenbeinet.

Så en dag skjedde det noe nytt. Mens tusenbeinet drev på med dansen sin var det en stemme fra dyreforsamlingen som brøt inn. Noen mener det var en padde. En padde som i lang tid hadde sett på tusenbeinet og vært sjalu, og som nå hadde klekket ut en plan for å sette tusenbeinet på plass. Men jeg vet ikke. Kanskje var det bare et dyr som selv gjerne skulle danset, og lurte på hvordan den skulle få det til. Men det alle er enige om er det som fulgte.

 – Du! sa det nede fra forsamlingen. Tusenbeinet ble revet ut av transen og kikket ned. Så mange dyr det var der, det hadde den ikke lagt merke til tidligere. Det hadde bare danset og ikke enset det som skjedde rundt den. Nå ble tusenbeinet nesten litt blygt, rødmet og så seg rundt. – Du! sa stemmen igjen.  – Ja? svarte tusenbeinet. – Så fantastisk nydelig du danser, sa stemmen. Jeg skulle også gjerne kunne danse slik, fortell meg nå hva du gjør? – Hva jeg gjør? svarte tusenbeinet. – Ja, jeg har forsøkt selv, men jeg skjønner det liksom ikke, hvilket bein tar du først, hva gjør du så, og hvilken musikk danser du til, og fortell meg nå alt, skritt for skritt!

– Jeg, jeg? jeg vet ikke helt, sa tusenbeinet. Det så nedover kroppen sin, og forsøkte å gjenskape det den hadde gjort. Jeg tror? jeg tror? sa den, og beveget litt på det 93. beinet, og så på det 65. Det ble stående forvirret.

Dagen etter gikk tusenbeinet på nytt ut av hulen sin, bort til steinen, satt seg og ventet. Men i det sola sto opp tittet det seg rundt og så på alle dyrene. Så så den på nytt ned på beina sine. Hva er det jeg gjør, tenke det for seg selv, hva er det jeg gjør? Det rettet opp ryggen, holdt hodet opp, men beina ville ikke. Det forsøkte å bukte seg litt hit, og så dit. Men tusenbeinet så ikke lenger mot sola, det så på alle dyrene. Det kjente ikke lenger hvordan dansen tok tak i den og ledet den, alt den kjente var de stive bein som skalv. Stille satt det seg ned igjen, snudde seg, og gikk tilbake til hulen.

.

I år er det 200 år siden Asbjørnsen og Moe møttes for første gang og ble blodsbrødre. De traff hverandre på Ringerike og dannet et vennskap som ble skjebnesvangert for dem begge. Og selv om jeg er i Asbjørnsens modus, og opplever han som den karakteristiske innsamleren, er det vel egentlig Moe som påvirket innsamlingsarbeidet sterkest, iallfall i begynnelsen av deres arbeid. Det var hans ide at de skulle gjøre dette. Jeg tror muligens at de begge egentlig bar på en dikterdrøm – så endte de med å skrive ned folkesjelen. Mye av diktertrangen fikk de likevel plantet i folkeeventyrene.

Innen mai må jeg bli ferdig med manus til det som med tid skal bli en fortellerforestilling. Arbeidet med manus er støttet av kulturrådet.

Jeg har arbeidet fram og tilbake med dette som skal bli en forestilling, lett etter materiale. Det er et komplekst og utsatt område å gå inn i.  Men det nærmer seg forestilling og det er på tide å sette programmet på plass. Det har endelig landet, nemlig den fascinerende fortellingen med røtter til mange religioner, møtet mellom dronningen av Saba og kong Salomo. Ikke bare er fortellingen forankret i tro, men også har forgreininger til folkeeventyr og det magiske. Så slik sett får jeg kombinert mange aspekter. Dette er herlig å arbeide med!

Kom gjerne den 6. mai, det er gratis inngang. Du kan lese mer her: https://www.oslomet.no/om/arrangement/introduksjon-martin-buber 

Jeg har hatt flere runder på Gamlebyen skole siden siste nyhetsbrev. Jenta Uredd var fortellingen jeg nevnte sist. Det er en fortelling jeg har satt sammen av tre fortellervarianter. Det gikk overraskende bra å fortelle denne, og metoden er noe jeg skal ta med meg videre. Jeg har også fortalt Kong Rød og Den gamle mannen og fisken. Det siste fortellingen var Sanndrømt fra 1001 natt.

18. mars var dagen for fortellerkonferanse med temaet Fortelling og barn. Det ble en flott dag, med mange besøkende. Vi – altså Sara Birgitte, Veslemøy og meg, vil arrangere en fortellerkonferanse neste år også, rundt 10. mars, sannsynligvis.