Jeg syns det er like ille å vandre i holka, som jeg skrev om i forrige nyhetsbrev. Og verden er et holkete sted. Det er bare å la seg sjokkere over grådighet og dumskap. Da hjelper det kanskje noe med en fortelling å hvile litt i.

 Jeg ser over fortellinger jeg har om lopper. Det er en forunderlig karakter i en fortelling. Det må bety noe at en loppe finnes i fortellinger, og andre små kryp for den saks skyld. Asbjørnsen samlet også en herlig fortelling om en majestetisk loppe, den ble ikke utgitt i den offentlige samlingen av norske folkeeventyr.

Fortellingen som kommer her, det er en koreansk fortelling jeg har oversatt fra engelsk:

For lenge, lenge siden fantes det en veggelus som nådde en alder av 60 år. Dette ville han selvfølgelig feire, så han inviterte sine to nærmeste venner, en lus og en loppe.

Lusa og loppa tok imot invitasjonen med glede, og bestemte seg for å dra i selskapet sammen. Den hoppende glade loppa hoppet av sted uten tanke på lusa, og det varte ikke lenge før lusa hang langt etter. Lusa ønsket også å være rask på sin vei, men han kunne ikke gå fort, for han var en stakkarslig liten skapning, og hans ben var så altfor korte. Han ropte til loppa: «Vent på meg, min aller kjæreste venn! Siden vi er invitert sammen, så bør vi også komme sammen. Hopp ikke så utålmodig av sted!»

Loppa senket farten for en stund, men det tok ikke lange tiden før han hadde mistet tålmodigheten med den treige lusa, dessuten var han blitt nokså sulten. Så han hoppet av sted, helt frem til veggelusas hjem.

 Der var bordet dekket med god mat og godt med drikke. Loppa så alt dette og sa: «Jeg er tørst, vær så snill, la meg få litt vin.» Veggelusa fylte et glass med vin og ga dette til loppa. Så gikk han ut for å møte lusa, for han tenkte at den som måtte bære en slik tungvint kropp, ble nok fort trett av å gå så langt.

Mens loppa ventet på at de skulle komme, drakk han stadig mer vin, og han ble nokså rød i ansiktet. Da veggelusa omsider kom med lusa, var loppa full, og satt der og nynnet på en sang. Alle flaskene med vin var tømt. Lusa, som allerede var pinlig berørt over loppas oppførsel, mistet fullstendig beherskelsen og slo til loppa i ansiktet. Da ble det virkelig bråk der i hjemmet. Loppa og lusa for sammen og begynte å sloss. Deres vert, veggelusa, prøvde å komme imellom dem for å skille dem, men de sloss så hardt at dette var umulig. Til slutt falt de over han, så han ble klemt helt flat.

Fortsatt, den dag i dag, er veggelusa en helt flat skapning, loppa har et rødt skjær i ansiktet, og lusa har et merke bak etter at loppa ga han et realt spark der.

(«Folk Tales from Korea», Zong In-Sob, Korea 1982)

Jeg arbeider fram en scenetekst om Asbjørnsen. Akkurat nå leser jeg flere biografer om han. Noe av hensikten med arbeidet med Asbjørnsen, er å forstå hvordan mytiske fortellinger dannes, samt hvorfor er ikke denne mannen like mye på folks lepper som for eksempel Henrik Ibsen. Og ikke minst hvem er jeg i bildet av en annen.  

Mens jeg leser, markerer jeg og spinner fram scener, som jeg så setter sammen. Mitt eget liv blir koordinert i forhold til dette, for det autobiografiske skal også komme fram.

Sceneteksten skal være ferdig i mai, før jeg arbeider videre med iscenesettelse. Jeg leser om Dorotea, Asbjørnsens spesielle bestemor, en grepet dame som stjal og løy. Det er fornøyelig.

Sammen med Henrik Holm, kunstnerfilosof utvikler jeg det jeg en kan kalle en essayistisk forestilling om filosofen Martin Buber. Buber selv brukte fortelling aktiv i sin filosofi så det er noe som i utgangspunktet passer inn. Du kan lese mer om det her. https://www.oslomet.no/om/arrangement/introduksjon-martin-buber

Jenta Uredd er fortellingen jeg skal fortelle denne uken på Gamlebyen skole. Det er en fortelling jeg har satt sammen av tre fortellervarianter. Hovedsakelig kommer det fra brødrene Grimms «Gutten som skulle lære å skjelve». Den har vi også norske varianter av, men ikke så «utskrevet» som hos brødrene Grimm. I tillegg har jeg hentet inspirasjon fra det norske folkeeventyret Lurvehette, samt det Italienske folkeeventyret kalt Ulykke. Jeg har plukket ut motiver fra disse folkeeventyrene og laget et nytt folkeeventyr om en jente som ikke klarer å være redd.  Jeg kaller det et lite forskningsprosjekt hvor jeg ønsker å vise hvordan nye fortellinger dannes basert på fortellerens egen synskrets.

Har du fått med deg at det er fortellerkonferanse 18. mars? Temaet er Fortelling og barn og det er et fint og rikt program som er satt opp. Les mer her. https://www.oslomet.no/om/arrangement/barn-og-fortellinger-konferanse-om-muntlig-fortelling-for-barn-og-unge

2. februar reiste jeg til Leknes med Convivium prosjektet. Det ble hektiske dager. For hektiske. Jeg reiste fram og tilbake med en dags mellomrom. Dagen i midten var satt av til Hybrid forum, Utopia verksted og overskuddsbord. Det var her jeg skulle fortelle en variant av Filemon og Baukis som jeg nevnte i forrige nyhetsbrev. Det ble det ikke noe av. Jeg kom ikke inn i fortellingen i løpet av forløpet som pågikk i forkant. Poenget er at det deltakerne snakker om skal innlemmes i fortellingen. Isteden ble opptatt av ungdommene som var til stede og jeg endre opp med å fortelle et sagn om draugen.

Da jeg kom hjem, dro jeg rett til Hamar for å holde et foredrag om minner.

I forberedelse til foredraget nevn over, kom glemselen til meg som et tema jeg vil forfølge. I dag lever vi i en kultur av permanent registrering, arkivering og gjenkallbarhet—fra digitale spor og algoritmisk profilering til kontinuerlig dokumentasjon av hverdagsliv. Samtidig forsterker den politiske samtiden, med krig, informasjonskrig og autoritære tendenser, kampen om hva som skal huskes og hva som skal slettes. Arkiver, minnesmerker og plattformer blir politiske verktøy: noen historier blåses opp, andre forsvinner med politisk og viljestyrt glemsel. Glemsel er bearbeiding av rom og strategi som angår privatliv, autonomi.

Å utvikle språk og praksiser for glemsel er ikke en flukt fra historien, men en nødvendig, formende motteknologi i en tid der minner og glemsel brukes strategisk i både krig og maktutøvelse.

Jeg var på fortellerkafe Hør i februar. Det var fint. Tre fortellere var på programmet, samt at en forteller fortalte for åpen mikrofon. Neste fortellerkafe er i april, i mellomtiden vil det være Fortellerfestival i Oslo, hvor flere av medlemmene skal opptre.

Nå rigges det mot årsmøte i Fortellerne, og hvordan stake ut det neste året. Arbeidsfellesskapet har satt søkelys på Fortelling og barn, derfor konferansen nevnt over også, som er et samarbeid mellom Oslomet og Fortellerne.

Under fortellerfestivalen 2026, vil vi (Tjodun, Sara Birgitte, Olav og jeg) framføre det store verket Kristin Lavransdatter. Se mer her: https://www.fortellerfestivalen.no/festival26/kristinlavransdatter

Målet mitt i år har vært å lese 52 bøker. Nå er jeg litt på etterskudd, men jeg leser. Utfordringen er at jeg leser litt i mange bøker. Jeg har lest 6 av 52 bøker (ca. 12%). Utvalget spenner fra folkeminne via lyrikk til filosofi og samtidsprosa. Tematisk går det en fin rød tråd mellom tradisjon og modernitet: natur/myte og lokal fortelling møter refleksjon over relasjon, bevegelse og kropp:

Alver, B., Bø, O., Kvideland, R., & Nolsøe, M. (1972). Jomfru Marias Gudmorsgåve Eventyr frå Hordaland. Det Norske Samlaget.

Buber, M. (2003). Jeg og du. De norske bokklubbene.

Kittelsen, E. (2001). Vindkald. Aschehoug.

Pedersen, T. R. (2000). Regnstykke for en sky. Forlaget Oktober.

Rekdal, O. (1933). Eventyr og Segner Folkeminne frå Romsdal. Norsk Folkeminnelag .

Tokarczuk, O. (2018). Løperne. Gyldendal.

Jeg har strikket ferdig en rosa ull-shorts som jeg kan ha under kjoler, så den så vidt stikker fram under kanten av kjolen. Samt at jeg har heklet en bolero, improvisert underveis. Restegarnskjerfet er også ferdig. Nå hekler jeg blant annet en kjole som jeg håper å bruke på forestillingen om Kristin Lavransdatter. Den er også improvisert mens jeg hekler.  

I forrige nyhetsbrev stilte jeg spørsmål om «hva som er fortellerkunstnerens grunntrening»? Det første punktet kalte jeg for forestillingsevnen. Med det mener jeg at vi kan øve på den evnen. Det første stedet du kan øve, er den fortellingen du arbeider på. Om du lukker øynene og forestiller deg fortellerverden som fortellingen foregår i, øver du både på fortellingen samtidig som du trenger på forestillingsevnen. Det betyr ikke at du skal fortelle alt om hvordan denne ser ut, noe av det bærer kroppen din, noe forteller du, noe er bare til stede.

Ha en god mars.