På en gård var det en nisse, som var svært snill og hjelpsom. Men det kunde hende, at han ble sint, og da var han ikke god at stå i bås med. Da kunne han putte de nyfødte kalvene vekk, helle ut melka for budeia og lignende. Mannen og budeia på gården tenkte at det var best å gjøre nissen til lags og det angret de ikke på. Budeia passet på å gi nissen fin rømmegrøt på låven hver høytid og om julekvelden la hun et stort smør stykke i grøten. Mannen la ut nye klær i julehelgen så han ikke skulle fryse i vinterkulda.
Nissen måtte ha det godt og satte nok pris på det han fikk, for kyrne trivdes på den gården og hestene, som nissen hadde lagt sin elsk på, var det ikke maken til. Hver gang mannen kom hjem, slapp han å sette hestene inn og stelle dem, han spente bare fra og så gjorde nissen resten. Nissen satt dem inn i stallen og tørket dem med halm. Hentet høy fra trevet og fylte bøtten med vann. Dette visste mannen og han lot nissen stelle hestene som han ville.

En gang gjorde mannen ekstra stas på nissen og la en ny, fin og hvit skinnbukse fram til ham.

Dagen etter hadde mannen og gutten vært ute og kjørt, det regnet som om hele himmelen åpnet seg. Mannen lot hestene stå og skyndte seg inn. Han trodde at nissen ville gjøre som han pleide. Men den som ikke kom var nissen. Mannen gikk bort til vinduet og fikk øye på hestene som sto ute i regnet. I stalldøren fikk han se nissen stå fornøyd med hendene stukket dypt ned i lommene på de nye buksene. Mannen ble ergerlig, han åpnet døren og ropte: «Hva betyr dette? Ser du ikke hestene i regnet?» Nissen slo seg på lårene og lo så han holdt på dette over. Da nissen fikk pusten igjen, gjorde han seg stram, satte det ene beinet framfor det andre, puttet hendene i lommene og sa: «Du vil da vel ikke at jeg skal gå ut i dette fæle været med de nye buksene mine?»

Kilde:
Sted:
Tjølling, Vestfold
Informant:
Ola Berntsen Kil
Samler:
Kristian Bugge

Comments

comments