Kjell A. Flatin Tussar og Trolldom ved Tov Flatin Oslo, Norske folkeminnelag 1930

Tor Gunleikson Nordgarden var lensmann I bygda fra 1720 til 1730. Kona hans het Gro.
Gro lå i barsel og en nabo kone, en husmannskone passet på henne og barnet om nettene. En natt var husmannskona så trøtt at hun bare sovnet. Da det led på litt, våknet hun av at barnet skrek. Hun skvatt og sprang bort til senga og ville se, da var Gro død.

Det for over henne som kaldt vann og hun ropte på Tor og hele huslyden var snart samlet rundt senga. Gro lå der blek og kald, det var ikke noe håp, hun var død og det var sut og gråt på de som fortsatt levde.

Om morgenen bar de henne ut og la henne på likstrå på låven. Så brygget og bakte de til likferd. Det tok tid før det var klare med alt, først fjorten dager etter skulle likferden være.

Alle slektninger ble bedt og hele nabolaget skulle være med. En som het Svein ble også bedt for han skulle være lagsmann som de den gangen trengte, en som passet på at alt gikk rett for seg.

Likferdsdagen kom og da det led på hadde alle likferdsfolka samlet seg, bortsett fra Svein. Han skulle egentlig ha vært den første på plass og nå kom han ikke. Alle undret seg over dette. Ingenting kunne gjøres før lagsmannen kom.

Endelig så de han komme på veien, men han kom ikke alene. Det fulgte en kone med han. Hvem i all verden kunne det være? Det var da noe kjent med henne, det var en hun lignet. Men ingen våget å si noe, for hun lignet Gro som var død. Folk ristet på hodet og korset seg.
Det var Gro. Tor var ille ved, han sto som en stokk.

Da Svein kom inn på tunet gikk han rett forbi likkista og leste ikke over den som skikken var, men han gikk rett inn i stua og kona fulgte etter.

Der inne hilste de på alle og folk stirret med forskremte øyer og gapende kjefter på fremmedkona. Gro var det. Da Svein kom bort til Tor, som hadde satt seg ned med armene I kors over bringa, nå reiste han seg og sa: “Men i Jøsses navn, hva er dette Svein? Hva slags kjerring har du med deg? Jeg syns det er Gro, jeg,” sa han. “Ja det er Gro, kona di. Hun har vært hos de underjordiske.” Men hva ligger i kista, ville Tor vite.

Det hadde akkurat kommet en mann som sto med knepte hender og leste over kista. Så tok de lokket av og så nedi. Der lå det en trestamme. Folk korset seg og undret seg , dette var mer enn de orket, aldri hadde noen hørt noe lignende.
Svein fortalte hvordan det hang sammen. Han hadde vært og malt om natten, på vei hjemover om morgenen med melet, fikk han brått se tre kvinner. Han kjente straks igjen den mellomste, det måtte være Gro. Han forsto det var noe galt på ferde. Han tok slirekniven sin og kastet den over henne. Da ble to av dem borte, men Gro sto igjen. Hun gikk bare i skjorta og stakken og uten hodeplagg.

Det hadde vært to tussekjerringer og tatt henne i den tida da kona hadde sovnet og så hadde de lagt en stokk i senga som for vanlige folk så ut som gro.

Resten var et lite puss de hadde ønsket å spille for folk, men nå ble det fest.

Comments

comments