Tilbake til navnene på folkeeventyrene. Selv har jeg trodd at dette var tilfeldig satt av innsamlerne, men dette er nødvendigvis ikke riktig. Som den rytmiske eventyrstilen kommer som en nedarvd form, er det tilsvarende med navnene. Noen av titlene er altså en del av arven. Som en liten sidekommentar, bemerker Berge at flere av navnene har bokstavrim. Han mener dette er et trekk på at det er en bevisst kunstform.
Berge merker seg følgende ved titlene på folkeeventyrene:
– Titlene bruker navnet på aktøren i eventyret
som personnavn med adjektiv som «Alv unge» (nb. for meg et ukjent eventyr), personnavn med substantiv som Mons Rødskjegg, personnavn med tilnavn som Mons i smia, tilnavn istedet for personnavn som Mestermø, navn bundet sammen av bindeord som Vesle – Per og Store – Per.
– Titlene lages ut av innholdet
Slik som gjete kongens harer, mannen som stelte hjemme
– Titlene er hentet ut av stilformler
som østenfor sol og vestenfor måne
Avslutningsvis skriver Berge: “Ein stor part av eventyrnamni er faste og nedervde med stilen. Dei er litterære, produkt av personleg kunst.»
Nå skal jeg sammenstille artiklene og se hvordan jeg kan bruke dette materialet som fokus på den norske samtidsfortelleren. Jeg har allerede gjennomført en spørreundersøkelse. Neste fase er å betrakte noen fortellere, samt foreta noen dybdeintervjuer.
Selv syns jeg der er interessant, naturlig nok. Blant annet gjennom Berge kan jeg belyse at muntlig fortellerkunst er en utøvende kunstnerisk form.