Berge innleder med at han gjort gjentatte stikkprøver blant fortellerne og kan gjennom dette påvise at den rytmiske eventyrstilen er en nedarvet kunstnerisk form og ikke en form utviklet av den enkelte fortelleren selv. Dette er støttet av at den rytmiske eventyrstilen hjelper fortelleren å huske fortellingen. Han kritiserer innsamlerne for ikke å ivareta dette og for ikke å kunne skjelnet mellom de ulike fortellerstilene når de samlet inn fortellingene.
Han mener at Asbjørnsen og Moe og spesielt Moe delvis klarer å ivareta formen, men så bryter den brått, den må vike «for breid, jovial realisme.» Dette er støttet av et kritisk brev skrevet av Ragna Nielsen. Hun var datter til en av informantene og ble forskrekket da hun fikk lese fortellingene hennes mor hadde fortalt. Hun følte at morens fortellerstil ikke var ivaretatt i publiseringen av folkeeventyrene. Asbjørnsen og Moe hadde jo en agenda med innsamlingen og utgivelsene, og denne agendaen dominerte valg og gjenfortelling av folkeeventyrene. Berge skriver: «Dei gaadde at eventyri var ei litteraturgrein, ei form for primitivt epos; men dei gaadde ikkje at denne litteraturen hadde noko anna og meir enn ei munnleg, leikande form, dei saag ikkje at eventyrstilen var ein upparbeidd litteraturstil, framelska av einfeldare kunststykkje og tankemaate, difor mykje nærere i pagt med aand og innhald, og difor betre enn den moderne stilen.»
Berge mener at de tillempet eventyrene en østlandsk fortellermåte og deres egen personlig kunststil. Vi vet i dag at det er flere grunner til at Asbjørnsen og Moe utformet fortellingene slik de gjorde, jeg skal ikke komme inn på det her.
Berge avslutter artikkelen med å understreke at fortelling av eventyr er en bevisst kunstform. Jeg skal samle alle artiklene inn i et avsluttende innlegg, men først vil jeg se på den femte artikkelen i neste innlegg.