Norsk Eventyrstil – den ekte fortelleren

I forrige innlegg her, skrev jeg om folkloristen Richard Berges første artikkel om norsk eventyrstil. Nå skal jeg at for meg hans andre artikkel om samme tema. I denne artikkelen kommer inn på fortellerstilen. Han skriver at fortellerne er ulike i sine fortellermåter, men at de likevel kan deles inn tre hovedkategorier: Den upersonlige stilen, den personlige stilen og den rene eventyrstilen. I denne artikkelen tar han for seg de to første stilene, hvor han hevder at det er den personlige stilen som er den moderne fortellerstilen.  (rundt 1920 tallet). Han beskriver den upersonlige og den personlige stilen på følgende måte.

Den upersonlige stilen kjennetegnes med det følgende:

• refererende
• færre dialoger
• færre gjentakelser
• ikke utmalende ord
• fortelleren rasjonaliserer eventyret
• fortelleren er en tilskuer til fortellingen
• fortelleren foretrekker skjemteeventyr

Berge foretrekker helt tydelig den personlige fortellerstilen og det meste av artikkelen omhandler denne som Berge kaller for den ekte eventyrfortelleren; og er beskrevet på følgende måte:

• fortelleren dyrker fortellerstilen
• involverer både det impresjonistiske og det realistiske
• bidrar med personlige refleksjoner inn i fortellingen – kalt refleksjonsinnskudd
• utbroderer eventyrskildringen med scener fra dagliglivet
• bruker det han kaller for spanderingscener, det vil si scener som ligger utenfor fabelen/plotet
• har realistiske utmalinger
• er på grensen til å utvanne det episke og det stilistiske og eventyrformlene
• forlenger monologene
• fletter inn nye karakterer

Berge mener at den personlige stilen utfordrer helheten i et eventyr, da det legges mye ned i detaljer i fortellingen. Men han understreker at det er samtidens fortellerstil: «Bylgjune av frisk, livande, notids forteljekunst braut soleis ned og skylte yvi dei seinste restine av den upphavelege, klassiske eventyrkunsti, med si døyvde, dramatiske ro og si handfaste episke uppbyggjing.»