Det interessante for meg er å finne forbindelser mellom den muntlige fortellerkunsten «før» og den muntlige fortellerkunsten i dag. Har norske fortellere en bestemt fortellerstil? Og hvis ja, kommer denne stilen av miljø eller det faktum at vi alle har et forhold til norske folkeeventyr? Kan for eksempel en fortellerstil bæres gjennom en skriftlig tekst?
I den første artikkelen utgitt 1915 handler det primært om innsamlerne, men indirekte om informantene eller fortellerne, fordi Berge hevder direkte at det er en forbindelse her. Gode innsamlede fortellinger var preget av en god forteller og det omvendte. Fortellerens fortellermåte har i mange tilfeller påvirket innsamlernes utforming av folkeeventyret. I artikkelen har Berge et kulturhistorisk fokus, det er som om han bereder grunnen for de andre artiklene. Og her dukker det opp for meg mye nytt. Asbjørnsen og Moe var ikke de første innsamlerne, og det var jeg klar over. Men at det fantes to typer innsamlingsprosesser før A&M visste jeg ikke. Riktignok var A&M de første med en tydelig «eventyrinnsamling», men annet materiale ble innsamlet før disse to. Innsamlere som Anders Faye samlet inn historiske og mytiske sagn og flere at disse sagnene kunne vært kategorisert som eventyr. Men formen de brukte, var ingen kunstform, hevder Berge: «eig ingen kunstbori form, men er en turr, halvvitenskapeleg og halvfolkeleg referat-stil.» Det som er nærmere kunstformen er det Berge kaller for bondeoppskriftene eller bondenovellene. Det foregikk nemlig en annen mer sporadisk innsamling blant bøndene. Et eksempel på dette er den nå tapte «Huvestad – bibelen» som besto av eventyr, viser, sagn og «trollbønner». Bøndenes innsamling kaller Berge for en omdiktende form, i sagnene blandet de inn annet materiale slik at fortellingene ble lengre og derav begrepet bondenoveller.
A&M kan på et vis være en forlengelse av både referatstilen og bondenovellen, men uansett de er de første til å skrive ned fortellingene nærmere den formen de ble fortalt: «Eventyrsamlaren hadde aa leggje øyra til folkemunnen, lyde ut segjemaaten og feste han paa papire.» Berge kaller A&M stilen for den realistiske stilen, da de i fortellingene fikk fram det norske livet og lynnet. Det som er spesielt særegent er at A&M evner å kombinere det vitenskapelige og det kunstneriske og derfor kan vi si at de var tidlig ute med å drive med kunstnerisk forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid. Gjennom å sammenligne varianter og dokumentere sitt arbeid, samtidig som de evnet å transkribere det muntlige over i en skriftlig form og ivareta en form for kunstneriske opplevelse gjennom nedtegnelsene.
Berge mener også at bondenovellene kan synes gjennom flere av folkeeventyrene samlet inn av A&M, spesielt i en del av begynnelsene som ofte er for lange og litterære. Berge hevder at A&M hadde folket selv som mal for stilen. Dette bildet er nok mer nyansert, det skal jeg dog ikke komme inn på her. Det fantes andre innsamlere som var påvirket av andre momenter og her nevner Berge en form han kaller «den sogudæmde formi». Det var en form påvirket av den norrøne stilen og Ivar Aasen var en representant for denne: «Formi til Aasen verkar nærast svævande paa eventyre; vel maa ein segja han naar ein jamn og roleg gang, men han drep dermed mykje sprettande liv, og stryk ut kvar ev av dei braade skiftinar som norsk eventyrstil av og til krev.»
Etter A&M vokser det fram en ny stil, som kan synes å tvinges fram av et vitenskapelig krav: en folkelig – impresjonistisk form eller realistisk- impresjonistisk», hvor Sophus Bugge er den første som representerer denne stilen, men stilen finner sin plass hos Moltke Moe. Det vil si at de skrev ned mer nøyaktig det fortelleren sa og dermed fikk de inn fortellerens «barokke» innskudd og private refleksjoner fortelleren hadde mens han eller hun fortalte. Molkte Moe kunne også trekke inn innsamlerens egne vendinger da fortellingen ble publisert. Den impresjonistiske eventyrstilen er den som ligger nærmest folkeformen, hevder Berge.
Disse stilene referer primært til ”kunsten å samle fortellinger”. Likevel mener jeg, som Berge også nevner, at innsamleren var påvirket av fortellerens måte å fortelle på. Jeg syns begrepet ”impresjonistisk – realistisk” hvor fortelleren synliggjør seg selv i fortellingen er verdt å ta med videre. Det gjelder også det faktum at A&M kan sies å være de første som bevisst drev med et slags kunstnerisk utviklingsarbeid.