I to tidligere innlegg har jeg skrevet om innsamlerne og de to andre fortellerstilene Berge skriver om. I den tredje artikkelen tar Berge for seg det kan kaller for den rene eventyrstilen; han kaller den også for den rytmiske eventyrstilen. Først åpner han med å understreke at den upersonlige stilen er ingen kunstform. Likevel vil jeg si at denne stilen kan i sammenhenger ha noe for seg, spesielt i en pedagogisk sammenheng hvor fortellingens budskap ofte må være fokus. Videre, muntlig fortellerkunst har i dag kanskje andre parametere enn den tiden Berge artikulerer seg rundt.

Fortelleren som har en personlig stil, er en kunstner. Slik er det ikke med den fortelleren som bruker den rene eventyrstilen. Berge mener at denne fortelleren er en som er nærmere resitasjon enn kunst. Men formen i seg selv er en kunstform og denne har fortelleren arvet. Denne fortelleren har kanskje mer fokus på tradisjonen enn å uttrykke seg selv gjennom en fortelling. Berge mener at denne fortelleren gjengir en bestemt form, og ved nærmere undersøkelser ser han at denne fortelleren forteller den samme fortellingen på samme måte hver gang han eller hun forteller. Formen er altså ikke dyrket fram av fortelleren, men av tradisjonen. 

Den rene eller rytmiske eventyrstil har følgende kjennetegn:

• formen er bundet, den har ingen realistiske eller impresjonistiske innskudd
• formen er preget av rytmer som kommer i en bestemt rekkefølge (innledning i prosa, dramatisering dvs en dialog, klimaks, deretter rytmiske deler og avslutning i prosa kan være en slik rytme)
• fortellingen har enten rytmiske deler som bindes sammen av prosa, eller prosa deler som bindes sammen av rytmiske deler
• den rytmiske grunnloven er gjentakelser
• det er et ledemotiv som går igjennom hele fortellingen, ledemotivet kommer fram i begynnelsen av fortellingen
• tretallsloven dominerer som en rytmisk regel
• bølgelinje er en annen rytmisk regle, det er motiv eller en ornamentikk som Berge kaller det, som går igjen et uvisst antall ganger i en fortelling. Et eksempel på det er regleeventyr.
• Symmetri går igjen, f.eks. i regleeventyr som Hårslå hvor du møter de samme motivene før og etter et klimaks
• klimaks er når hendelsene stiger til et stilistisk superlativ, bildene bygges opp utover i fortellingen. Det kan være et kvalitetsklimaks som bronse, sølv og gull, eller ”måle klimaks” hvor elementer blir større som hodene på troll. Berge snakker også om karakterklimaks hvor personskildringene stiger (Per, Pål og Askeladden). Og tilslutt snakker han om situasjonsklimaks hvor hele situasjonen stiger gjennom vendepunkter. Disse klimaksene kan selvfølgelig henge sammen. Klimakset arbeider ofte etter tretallsloven. Her bemerker Berge følgende form for klimaks i tretalls lov – første er positiv – det hørtes et smell, neste er komparativ – enda mer enn første og tredje er superlativ – så høyt at…….
• Dramatisering, flere eventyr er dominert av dialoger, slik som dyreeventyr for eksempel. Ellers kan dialogene brukes ved viktige situasjoner. 
• inngang og utgang er ofte faste formler og ifølge Berge kan den samme fortelleren ofte bruke de samme formlene uavhengig av hvilket eventyr de forteller
• vers og rim, dette antar Berge at er en arv fra den norrøne diktningen. Alliterasjon blir gjerne brukt. Videre peker Berge på fortellerens bruk av det han kaller ”onomatopoetisk point”. «Det surkler slik i meg», sa vannbøtta, kan være eksempel på det siste. 

Flere av disse elementene kjenner vi igjen, mens slik som fokus på klimaks var ukjent for meg.

Comments

comments