Jeg har vært på Mors i Danmark, en øy, en ganske befolket øy som har sitt særpreg og som satser på kultur som øyas identitet. Her er det flatt med noen forhøyninger i landskapet, det er horisont her, for å skrive det på den måten.

Det føles uten tvil litt forunderlig å reise til Danmark for å undervise i norrøn mytologi. Når det gjelder reise, er det et styr. Jeg måtte teste meg for å få en «fit to fly» attest og da det var gjort viste det seg at jeg likevel ikke trengte det. Litt bortkastede penger, men så er det gjort og er en erfaring å ta med seg. Flyreisen ble selvfølgelig et lite stressaspekt. Da jeg satt på Gardermoen på tirsdag, begynte det å snø og min lille uro drysset ned eller opp med snøen. Jeg hadde nemlig kort tid mellom to fly jeg måtte ta for å komme meg til Ålborg. Ja, flyet ble en halvtime forsinket og tilsvarende innstramminger på overgangen mellom de to flyene. Dessuten var jeg jo sikker på at jeg skulle til Århus, det skulle jeg ikke. Godt jeg oppdaget det i tide, før jeg måtte haste fra B til D på Kastrup. Som sagt tiden mellom de to flyene var kort og forkortet, og jeg gikk som jeg best kunne (jeg løper ikke). Da en mor med to små barn løp forbi meg for å rekke det samme flyet, forsto jeg hvor dårlig form jeg har. Det forstår jeg forså vidt hver gang noen løper eller går forbi meg, uten at det har hjulpet …

Fra Ålborg var det bortimot en to timers biltur for å komme seg til Mors – denne øya. Her bodde og kurset jeg på et sted som en gang har vært en stall eller en låve, men som nå står i blåsten, ute i en eng, klar for det som måtte komme.

Å reise er på mange måter å bevege seg fra en apollinsk tilstand for så å hengi seg til det dionysiske.
Peder Chr. Kjerschow skriver om Nietzsches teori knyttet til det apollinske og det dionysiske, hvor dette er to krefter som er tilstede i alt virke, men kanskje mest «påtrengende» i kunsten (Kjerschow, 2002). Kort fortalt står det apollinske står for orden – fornuften råder, mens det dionysiske står for det å hengi seg og la jeget opphøre i et kollektiv. Slik er det på mange måter å reise, et stress hvor man søker orden og så puste ut når man er framme helskinnet.

Tjue deltakere var med på kurset, med ulike fortellererfaring, alltid en utfordring. Men en veldig flott gruppe, kritiske, morsomme, aktive og generøse – alt som er godt i en gruppe. Temaet var å kombinere det norrøne med det personlige og alle fortalte et lite utdrag til slutt, vakkert, rørende og morsomt.

Onsdag hadde jeg forestilling, det gikk sånn passe, følte jeg ikke helt traff med materialet og jeg stresset for å få opp energien. Programmet besto av flere korte fortellinger, hvor jeg innledet med humor, men det var heller en lav humring enn kraftig latter i publikummet.

Nå har jeg kommet meg hjem og sitter som en avatar i metaverset for en rask rekreasjon før jeg fortsetter arbeidet i uken som har begynt.

Kilde

Kjerschow, P. C. (2002). Mellom det dionysiske og det appolinske – en vei til Adornos musikktenkning. Studia Musicologica Norvegica Vol 28 , ss. 524-37 .

Comments

comments