Seminaret innledet med professor emerita Inger Lövkrona. Tittelen på foredraget var: “Forskarens og utövarens roller och ansvar”. Hun er etnolog med fokus på kjønnsforskning og vold. Det var nok dette foredraget som ga meg mest, da det berørte temaer som jeg syns er analogt med mitt arbeide som utøvende. Det andre foredraget den dagen tok for seg erotiske ballader og viser med Ingrid Åkesson, et tema som er interessant, men som jeg har få referanser til.
Lövkrona stilte blant annet spørsmålet: Hva det innebærer å være utøver innenfor dette feltet? Og hun tok for seg en rekke estisk problemstillinger knyttet til det å være forsker og utøver, hun hadde også et meget kritisk blikk på utøveren. Dette materialet viser fram kjønnslige maktstrukturer og dermed handler det erotiske om politikk som stadig bekrefter det som er normerende og undertrykkende. Det gir innblikk i moral, regler og fordommer som en gang var, og som kanskje fortsatt er gjeldene. Gjennom å være ukritisk i sin formidling, videreformidler og opprettholder man misbruk.
Jeg er absolutt enig i at man som utøver skal være bevisst det materialet man formidler, men for meg som fokuserer på det kunstneriske, kan ikke utøvelsen betraktes utfra teksten alene som en tekstlig artefakt. I en forestilling eller formidlingssituasjon er det så mye mer som pågår en ren tekstformidling. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle utøvere, fordi jeg tror det absolutt foregår en del ukritisk formidling. Det er også viktig å si at den dominerende faktoren for meg er muntlig fortellerkunst som et performativ og sosialt uttrykk og ikke fokuset på kulturarv, selv om det er tilstede.
Som utøver velger jeg ikke materialet ukritisk, jeg velger ut fra en samfunnsrelevans, og et bestemt erotisk folkeeventyr representerer en ide. Det vil si at jeg endrer, tilpasser, rehabiliterer og justerer denne ideen til det samfunnsansvaret jeg påtar meg og den sosiale konteksten jeg skal opptre i. Videre, i fortellersituasjonen, den sosiale situasjonen, vil både det sosiale og det estetiske påvirke fortellingen. Lytteren er en “co-author”, dennes reaksjoner, nærvær skaper avvik i det materialet som formidles. Dette kan føre til at jeg kommenterer materialet jeg forteller, fører en samtale med lytteren, endrer fortellinger.
Likevel vet jeg også, som jeg skrev tidligere, at det foregår en del ukritisk formidling av tradisjonsmateriale; man forteller et folkeeventyr fordi det har overlevd generasjoner tidligere, det som var gyldig den gang er fortsatt gyldig. Så vi trenger absolutt forskere som kommer inn og korrigerer den nummenheten som kan oppstå når man tror man har laget en god formidlingssituasjon.