Det var to brødre som begge var bønder. De var gode venner og levde sammen i et hus. Den ene av dem var godt gift, og den andre skulle snart gifte seg. Hadde bare ikke det skjedd som jeg nå skal fortelle.

Brorens kone døde. Så den ugifte broren, måtte hjelpe sin bror som nå var blitt enkemann. Hun døde fort og overraskende, tiltros for at hun ikke var blitt syk eller hadde skadet seg. Og mange mente rett og slett at hun var blitt tatt av de underjordiske eller de usynlige eller alvene. De fikk mer enn nok å gjøre med å holde gården gående, melke kyr og sørge for at barna kom seg til skolen.

Om kveldene pleide den ugifte broren å gå ut. Han gikk til et sted hvor de spilte kort. Enkemannen ble alltid igjen hjemme, men han lot alltid en middagstallerken stå klar til når broren kom hjem. Men når han kom hjem var tallerkenen alltid tom og noen hadde drukket melken. Dette pågikk flere netter og han skjønte ikke hvorfor det var slik.

En stund etter, mens de var ute og arbeidet, spurte han broren: ”Arbeider jeg ikke like mye som deg? Hvorfor sparer du ikke noe middag til meg?” ”Unnskyld,” sa broren, ”jeg har da alltid mat til deg. Jeg setter den fram hver kveld.”

En kveld senere gikk han tidligere hjem. Han kikket gjennom vinduet. Han så at broren gjorde i stand middag til han. Så så han at broren gikk til sengs, mens han selv ble stående utenfor og vente. Brått fikk han se brorens kone, hun som døde, spise hans middag. Broren gikk inn.

”Jeg spiser din mat”, sa hun til han. ”Jeg spiser den for at jeg håpet at du ville oppdage det. Jeg har kommet hit for å snakke med deg. Jeg er bergtatt og i morgen forlater vi dette stedet.” Fortet hun nå levde i lå ikke langt unna. ”Jeg kommer til å ri på den femte hesten, framfor en alv. Vi reiser til et annet fort. Be mannen min om å være der. Og om han drar meg ut av salen når den femte hesten kommer, kan jeg komme tilbake.” Broren sa at det skulle han fortelle broren, og om han selv ikke gjorde det, ville han gjøre det. ”Det går ikke,” sa hun, ”du har ikke noe krav på meg. Det må være min mann.”

Natten etter dro de to brødrene avsted. De sto utenfor alvefortet. Den første hesten kom ut, og den andre. Folket var storslåtte å se på. Da den femte hesten kom ut, så han sin kone. Hun var så vakker at alt hans mot forsvant. Han falt skjelvende sammen og evnet ikke å ta sin kone.

Det folket som var ute den kvelden, hørte et forferdelig kvinneskrik. Det var kona og hun ble aldri sett igjen.

Comments

comments