En fortelling fra Iran.

Det var engang en kjøpmann som elsket å høre nattergaler synge. Derfor holdt han en i bur. Nattergalen var der ulykkelig, men kjøpmannen ignorerte de ulykkelige tonene i fuglens sang. En dag skulle han ut på en reise, og da ville han passere forbi fuglens hjem. Så han spurte nattergalen om hun ønsket at han skulle si noe til hennes brødre og søstere. Nattergalen svarte: ”Bare fortell dem at alt er bra, og spør dem om de har en beskjed til meg.”

Kjøpmannen gjorde som han hadde fått beskjed om, og når han kom hjem igjen fortalte han nattergalen: ”Jeg spurte en av dine brødre om han hadde en beskjed til deg, men alt han gjorde var å falle i bakken og ligge helt stille blant blomstene. Jeg tok han opp, men fortsatt beveget han seg ikke, så jeg trodde at han var død. Jeg la han forsiktig ned og skulle til å gå, når han plutselig slo med vingene og fløy høyt opp i et tre. Jeg kalte på han igjen for å høre om han hadde noe å si, men han ignorerte mine bønner. Jeg tror at dine brødre og søstere har glemt deg.”

Dette så ut til å gjøre nattergalen sørgmodig. Hun stoppet å spise og drikke. Og neste morgen fant kjøpmannen henne, tilsynelatende, død i buret. Med tårer i sine øyne, tok han henne ut, la henne i gresset, og så gikk han sin vei. Da han snudde seg for å se på henne en siste gang, fikk han se at hennes brune vinger tok til å skjelve og hennes nebb åpnet seg og skrek ut et gledelseshyl. Hun fløy opp og ropte til han, mens hun fløy sin vei: ”Takk for beskjeden fra min bror. Det var den beste beskjeden jeg kunne ha fått.”

Comments

comments