I begynnelsen var verden som en eneste lang vår, men en svak bris gresset og trærne bar frukter. I denne verden fantes det en bror og en søster, Yami og Yama. De tilbrakte tiden med å undersøke verden, så møttes de i skyggen av et tre og delte med hverandre det de hadde opplevd.
En gang gikk Yami langt vekk, hun fant et sted hvor trærne sto tett. Hun smakte på frukten og det smakte godt og hun bestemte seg for ta noen med slik at Yama også kunne smake. Hun bar favnen full. Da hun nærmet seg deres faste møtested, så hun Yama ligge under treet. Hun ropte til han, men han svarte ikke. Hun småløp nærmere, mens hun hele tiden ropte hans navn uten å få svar.
Da hun sto ved han, så hun at han bare lå der. Frukten gled ut av hennes hender, hun satte seg ned, ristet han. Men Yama var borte, Yama var død. Yami forsto at hun var helt alene i hele verden. Hun begynte å gråte og mens tårene rant i strie strømmer, begynte hun å si: Yama døde i dag. Yama døde i dag.” Hennes tårer ble til bekker, bekker, til elver, elver til sjøer.
Gudene ble redd for at hennes sorg skulle drukne hele verden. De dro til henne, prøvde å trøste henne, de at slik var verden skapt, noen måtte dø. Men det hjalp lite. Hun fortsatte å gråte mens hun sa: ”Yama døde i dag.”
Gudene forsto at de måtte skape noe unikt for å trøste Yami. De vevde solnedgang og Yami så det ble mørkere, de vevde natten og Yami ble trøtt og sovnet. De vevde soloppgang og Yami slo øynene opp. Hun så broren ligge der, hun gråt og sa: ”Yama døde i går.” Hun ble sittende ved broren hele dagen til natten kom og hun sovnet. Da hun våknet, sørget hun fortsatt, men ikke like sterkt som før. Hun sa: ”Yama døde her en dag, for en uke siden døde Yama…… En gang hadde jeg en bror som het Yama.” Hennes sorg forsvant aldri, men den ble lindret. Gudene hadde skapt det eneste som kunne trøste henne, skille mellom dag og natt som får tiden til å gå.