De små bena lignet trommestikker der de løp etter meg ned den bratte bakken. Jeg skulle reise igjen. Han ropte: ”Ikke reis, mamma.” Jeg svarte: ”Jeg kommer snart tilbake.” Han stoppet, holdt gråten, jeg snudde ryggen til. Bak meg hørte jeg hans fire år gamle stemme: ”Så farvel, da.”
Så ble det likevel farvel til Daniel, mange år senere.
To stavelser, men det føles så endelig og avgjort, som om uendeligheten har mistet håpets puls. Det er ikke noe bakenfor det å opphøre å eksistere. Folk sier de har sett en fugl fly eller kjent hans nærvær, det må de få trøste seg med. Men jeg vet at Daniel aldri ville finne på å oppsøke andre med å iføre seg en fugleham eller gå rundt som en usynlig kraft. Stabukken insisterte på en vitenskapelig forankring. Han vil ikke la seg overbevise av noe annet, selv ikke inn i døden. Han har opphørt å eksistere. Vi kommer ikke til å treffes igjen. Å snakke om et liv etter døden er å fornærme Daniels minne.
Det er kanskje bedre å tenke på noe annet.