Hva driver du egentlig med? Ja, det er et spørsmål som stadig kommer tilbake når man driver med det muntlig fortellerkunst. Det er et utmattende spørsmål fordi det er mange ting der som antyder at jeg faktisk ikke bidrar med noe samfunnsnyttig.

Jeg stortrives i det jeg driver med for det finnes uendelig med fortellinger, man blir aldri ferdig med fortellingen. Men jeg kommer ikke med innovasjon og materielle ting. En konsekvens av dette er jeg unngår situasjoner hvor dette spørsmålet muligens vil stilles. Jeg har omringet meg med et trygt nettverk som fagfeller eller som arbeider med noe lignende immaterielt. Jeg oppsøker ikke meningsbrytninger som kanskje kunne vært videreutviklende for meg.

Selv synes jeg selvfølgelig at muntlig fortellerkunst er verdens viktigste ting. For mennesker kan jo ikke klare seg uten fortellinger; jeg synes at det er jeg driver med er langt viktigere enn at folk må gå på månen eller bosette seg på mars.

Det mye som utmattende ved å virke i det immaterielle som ofte handler om å skape eller strukturere en immateriell kreativitet. Farene ligger i en selv. Ifølge Stefan Svallfors (riktig nok arbeider han innenfor sosiologi, men det er overførbart) er det tre farer som fører til stagnasjon og motløshet, som gjør at man ikke klarer å videreutvikle seg. For det første er dette med selvreplika, det vil si at vi gjentar den samme metoden om og om igjen og får det samme resultatet (Svallfors, 2016). Det andre er innsnevring som på den ene siden handler om at man skal være tydelig, men kan føre til at man mister de store spørsmålene.  Det tredje er å miste motet, dette skjer i små doser hvor man føler at man ikke gjør noe av betydning og at det man gjør blir meningsløst (Svallfors, 2016).

Svallfors har ti bud mot dette som jeg oversetter på følgende måte: driv med det som engasjerer deg, bli ikke for spesialisert, tør å utvide disiplinens grenser, les vidt og bredt, bygg et team, let etter mangler/hull, verdsett motstandere, hold distansen, vær i bevegelse, vær generøs og ha litt hell (Svallfors, 2016).

Men hva skaper jeg? Jeg skaper ideer, refleksjoner og opplevelser. Jeg skaper strukturer, motiver, ord (ordene som trøster, vekker forundrer, og forarger) og mellomrom. Jeg skaper det som er bortenfor det du ikke kan ta på, men strekker deg etter. Jeg skaper drømmer, fantasier og argumenter. Jeg skaper relasjoner som går i alle retninger; det går horisontalt mellom mennesker og det går vertikalt med lang tradisjon og framtid. Jeg skaper latter og sorg og det du kan kimse av. Jeg er med på å bygge opp perspektiver på kultur og noe annet å tenke på. Jeg skaper mulighetsrom hvor oppstår møter som skal bringer oss litt videre hvor enn den veien skal gå.

I den norrøne fortellingen om hvordan skaldskap blir skapt, begynner det med en krig. Det er to gudeslekter som kriger mot hverandre og i og med at det er guder som kriger, kan det være hardt å vinne en krig, ingen av dem vinner. Jeg syns det er interessant at denne myten forteller at skal du kunne skape, må du ha en kraftig impuls, det er slik jeg tolker det. Den skapende kunsten begynner med en krise. Slik forteller Snorre Sturlasson åpningen til fortellingen om skaldskap, situasjonen er at en mann ved navn Ægir er på besøk hos gudene, han stiller dem spørsmål og de svarer:

Ægir spurte så: «Hvorfra stammer den idrett, som dere kaller skaldskap?» 

Brage (guden for dikterkunst) svarte: «Opphavet til dette var, at gudene hadde noe utestående med det folket, som kaltes vaner. Men de holdt et forsoningsmøte og avtalte våpenhvile på den måte, at man fra begge sider gikk frem til et kar og spyttet i det.»

Det er også interessant at det her blir oversatt med idrett, det er en sport å skape. Og ikke minst spyttingen er forsoningsgaven mellom dem. De blander kroppsvæsker. Fortellingen videre skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Pust

Pusten hans,

pust

— 

Grumsete buldring

himmelen i brystet,

siste samtykke.

—– 

Slangen kveiler seg i ellipser rundt hans arm.

—- 

Hvert åndedrag.

Det siste,

en omdreiing av frykt.

Hvert åndedrag.

Det siste,

et åretak som glipper.

 —-

Ro

Pusten

Ro

bort

fra oss.

Ro.

—- 

Jeg hører pusten,

min egen.

Her er et sagn samlet inn av Peder C. Asbjørnsen, det handler kanskje ikke direkte om temaet, men det sier noe om mot og evnen til å skape en mulighet spontant i en situasjon. Det jeg syns interessant med sagnet er begrepet «seg selv» eller «ingen» som dette plotet ofte har. Dette er den eneste fortellingen hvor jeg ser at kvinnelig protagonist bruker dette elementet som man finner i mange fortellinger.

Det var oppå landet etsteds, en kvern og ingen kunne få malt der, for det var så fullt av trollskap. Men så var det en fattigkjerring som var så nødig om å få malt litt en kveld, og hun ba om hun ikke kunne få lov til å male der om natten. «Nei, gudbevares,» sa mannen som eide kverna, «det går ikke an at du maler der i natt; det kommer nok til å spøke både for deg og kverna da,» sa ‘n. Men kjerringa sa hun var så nødig om å få malt, for hun hadde ikke mel å koke velling av og ikke matbiten å gi ungene. Ja, til slutt så fikk hun lov til å gå på kverna og male om natten.

Da hun kom dit, gjorde hu varme på under en stor tjæregryte som sto der, og fikk kverna i gang, og satte seg til å binde på en hose i skorsteinen. Om en stund kom det inn et kvinnfolk og hilste på henne.

«God kveld du,» sa hun til kjerringa.

«God kveld,» sa kjerringa, hun ble sittende og binde.

Men rett som det var, tok hun som var kommet inn, til å kare varmen utover skorsteinen. Kjerringa kara ‘n i hop igjen, hun.

«Hå er navnet ditt da?» sa den underjordiske til kjerringa.

«Å, jeg heter Sjøl jeg,» sa kjerringa.

Dette syntes hu var et rart navn, og så tok a til å kare varmen utover skorsteinen igjen. Og kjerringa ble sinna og tok på å skjelle og kara ‘n i hop igjen. Dette drev dem på med en lang stund; men best det var, fikk kjerringa veltet tjæregryta nedover den andre. Hun til å huie og skrike, og så rente a ut og ropte:

«Far, far, Sjøl har brent meg!»

«Å, har du sjøl gjort det, så får du sjøl ha det,» sa det borti berget.»

Kilde

Svallfors, S. (2016). Anörande: Uthållig kreativitet – tills döden skiljer oss åt: Tre faror, Två demoner, tio budord. Sociologisk Forskning, Vol. 53. No.2 , ss. 199-207.