Når en bok blir en anstrengelse

Jeg har slitt til de grader med å komme meg igjennom Øya fra dagen før av Umberto Eco. Boken har pekt på min manglende referanse innenfor en rekke historiske og ikke minst idehistoriske områder. Romanen handler om strandede Roberto som befinner seg på et strandet skip rett ved en øy. Mellom skipet og øya går meridianen som er datolinjen. Slik er øya fra i går og skipet av i dag. Det høres ut som et spennende plott og det er det, hadde det ikke vært for alle de retrospektive lange øyeblikkene, religionsargumentene og nye oppfinnelser som prøves ut uten noe særlig hell. Det viser seg for eksempel at Roberto ikke er alene på skipet. En eldre munk befinner seg der. Munken ønsker å komme seg til øya, men Roberto kan ikke svømme og munken er selv for gammel til å klare seg i de sterke strømmene mellom båten og øya. Roberto trener riktig nok på å svømme, men det går langsomt. Munken har fått laget seg en slags dykkerklokke som han trer inn og går ut i havet med og det er det siste vi hører av den munken. I alle religiøse og politiske konflikter, iblander det også en kjærlighetshistorie som vel egentlig bare foregår i Robertos hode. Roberto innbiller seg også at han har en tvillingbror og mot slutten av romanen dikter han en historie om hvordan det går med broren. Det forøvrig ikke Roberto selv som forteller fortellingen, men en forteller som lurer i kulissene og som ser ut til å ha kommet over Robertos skrifter. Romanen ender med at Roberto tar sjansen på å svømme til øya og der ender fortellingen. Vi får ikke vite om han kom seg fram eller druknet på veien over eller om noe annet skjedde.

Romanen har sterke øyeblikk og flere humoristiske situasjoner, men er altså meget krevende å lese.

Den andre boken jeg har lest er Nordens demring av Niels Brøgger. Boken fungerer greit som et oppslagsverk for norrøn diktning og dessuten fant jeg noen fortellinger der jeg ikke kjente til. Jeg tenkte jeg skulle ”fortelle” en av dem her. Fortellingen er kalt Odin og Geirrød.

Det fortelles at Kong Raudung hadde to sønner, Agnar og Geirrød. Da Agnar var ti og Geirrød åtte år gammel, rodde de en gang ut i en liten båt for å fiske. Vinden drev dem langt til havs. I nattemørket fikk de båten knust mot en steinete strand og de karet seg i land og gikk opp fra bredden, der traff de en småbruker. Hos ham var de vinteren over. Den gamle bonden fostret Geirrød, og hans kone fostret Agnar. Det var ingen andre enn Odin og Frigg de var kommet til, men det visste de ikke.

Om våren ga gamlingen dem et skip, og da han og kona fulgte dem til stranden, snakket kallen avsides med Geirrød. De fikk bør og kom til sin fars båtstø. Geirrød sto i forstavnen, og han løp opp på land, støtte båten ut igjen og ropte til broren – Far du til trollene i vold! Skipet drev utover igjen til havs, men Geirrød gikk opp til kongsgården, og der ble han godt mottatt. Faren var død om vinteren, og nå ble Geirrød tatt til konge, og han ble en navnkundig mann, kjent for sin visdom.

Odin og Frigg satt en dag i Lidskjalv og så ut over hele verden. – Ser du Agnar, fostersønnen din, sa Odin, – hvordan han lever i en fjellhule med en gyger og har barn med henne. Men min fostersønn, Geirrød er konge og rår for folk og land. – Men han er slik en gjerrig matniding, sa Frigg, – at han sulter i hjel sine gjester om han syns det kommer for mange av dem. – Du taler ikke sant, sa Odin, men Frigg holdt på sitt, og til slutt veddet de. Frigg sendte sin tærne Fulla til Geirrød og ba kongen om å vare seg for en trollkall som var kommet til landet, han ville galdre over kongen og ødelegge ham. Trollkallen kunne man kjenne på det at ingen hund, var den aldri så bisk og mannvond, våget å fare løs på han.

Frigg hadde bare fart med tomt snakk da hun sa at Geirrød ikke var gjestfri, det var han nemlig, men hun ville gjerne sette ondt blod mellom Odin og ham, fordi Geirrød ifølge Odins råd hadde behandlet hennes fostersønn så skammelig.

Geirrød holdt god utkikk når det gjaldt farende fremmede, og da det en dag kom en mann som hundene ikke ville røre, lot han ham gripe. Mannen kalte seg Grimne – det var Odin som var ute i forkledning, grima eller grime betyr en hette for ansiktet, en maske. Mannen hadde lite å fortelle om seg selv, og han kunne ikke gjøre ordentlig rede for seg selv da Geirrød tok ham for seg og spurte ham ut, og derfor fant kongen det nødvendig å anvende skjerpet forhør, eller det man kaller tortur. Han ble plassert mellom to flammende bål, og der satt han i åtte netter til ende.

Geirrød hadde en sønn, ti år gammel, og han het Agnar etter farbroren. Agnar stjal seg ut til Grimne og ga han fullt horn å drikke, og sa at hans far gjorde ille i å pine sakesløs mann. Grimne drakk hornet ut og takket Agnar; da var ilden blitt så heftig at kappen hans luktet svidd. Han kvad da et langt kvad for Agnar, hvor han priset guttens gjestevennskap og regnet opp de tretten gudeboligene: Trudheim, Ydaler, Alvheim, Vålaskjalv, Søkkvabekk, Gladsheim, Trymheim, Breidablikk, Himmelbergene, Folkvang, Glitne, Noatun og Vidi, der Vidar bor. Videre sang han om Valhall og Bilskirne, Tors hall i Trudvang, om Heidrun, geita som står midt oppe på taket av Valhall og av hvis jur det renner den søteste mjød; det er tilstrekkelig til å fylle et veldig drikkekar i Valhall, og nok til å gjøre alle einherjene beruste. På Valhall står det også en hjort, Eiktyrne, fra hvis horn det drypper ned i brønnen Hvergelme, og fra den strømmer det en rekke åer ut – også om Eiktyrne sang Grimne, og om elvene i guders og menneskers verden. Han nevnte dem ved navn alle sammen, Sid og Vid, Sokin og Eikin, Sval og Gunntro, Fjorm og Fimbulltul, Rin og Rennande, Gipul og Gopol, Gomul og Geirvimul, alle disse renner rundt æsenes domene. De andre, Tyn og Vin, Toll og Holl, Grat og Gunntorin, Vina og Vegsvinn, Tjodnuma og Nyt, Naut og Nonn, Ronn og Slid, Rid og Sylg, Ylg og Vil, Von og Vond, Strond og Gjoll og til slutt Leip – de renner i menneskenes hjem Midgard, i manneheimen, og tilslutt munner de ut i Helheimen. Grimne kvad videre om æsenes hester, Glad og Gylle, Gler og Skeidbrime, Silvrintopp og Sine, Gisle og Falhovne, Gulltopp og Lettfete – alle disse bærer gudene fram når de farer til tings ved Yggdrasil ask. Til slutt regnet Grimne opp alle de navnene han hadde båret, og det var ikke få, men da han endte med å si at han var Odin, da skjønte Geirrød endelig hvem han det var han hadde mishandlet.

Han for opp for å råde bot på skaden og få slokt bålene, men han hadde sittet med sverdet i fanget, og det var trukket ut av sliren så det var nakent. Da glapp sverdet ut av hånden på ham i skyndingen, og hjaltet vendte ned og odden opp. Kongen snublet og stupte forover, og dermed sto sverdet igjennom ham, og han fant sin bane. I samme nå forsvant Odin. Men Agnar var lenge konge siden og ble en rettferdig og vidsynt hersker.