En dag ble moren invitert i et dåpsselskap. Hun ville nødig ha med seg datteren, men hadde ikke noe valg. Og som hun fryktet, Nana Rosette skulle ta sin grådighet til det ekstreme og noe lenger. Straks de var kommet frem, sprang Nana Rosette inn på kjøkkenet. Der var maten i ferd med å klargjøres. Nana Rosette kjente lukten av maten og hennes smakssanser ble straks vekket, med vann i munnen løftet hun på lokk og så i boller og gryter. Deretter begynte hun å forsyne seg. Biff, kyllingvinger, filet, fennikel, potet, fisk, risotto, pølse, oksehaler, reker, godt krydret med pepper, slik kreolsk mat skal lages.
Hun forsynte seg for 10 mennesker og så gikk hun ut kjøkkenveien og ut i hagen. Men hun stoppet ikke der. Hun gikk igjennom byen og ut i skogen. Hun stoppet ikke i skogen heller, der ville jo alle slags dyr tigge mat av henne. Hun gikk gjennom skogen, til hun kom til en lysning hvor trærne sto litt unna hverandre. Trærne var gamle og hang som gamle krokete koner. Og det var ikke en eneste blomst der. På dette stedet av evig stillhet fikk hun øye på en stor enslig sort stein. Det var her hun skulle snudd og gått hjem. Men hun gledet seg over at steinen sto øde og forlatt og at den passet å sitte på, den passet henne for godt.
Hun satte seg på steinen og oppdaget til sin glede, at ingen insekter krøp på den, ingen bier eller fugler summet rundt henne og ingen fugler sirklet omkring. Det var helt stille, mistenkelig stille. Lyden ble brutt av at hun kastet seg over måltidet, slafset, smattet, åt og spiste. Livet var perfekt, hadde det ikke vært for at hun ble tørst. Nana Rosette skulle til å reise seg, men hun satt fast. Hun prøvde igjen. Hun var som limt til steinen. Hun dyttet fra med bena og skjøv med armene, uten at det hjalp. Hun prøvde å legge seg ned, hun prøvde å reise seg opp, og for å spare dere for detaljer skal jeg ikke nevne alle de akrobatiske krumspring hun prøvde. Da begynte Nana Rosette å sutre, hun begynte å gråte, hun begynte å hyl skrike. Hun skrek på moren.
Nana Rosette skal være glad for at hun hadde en mor som brydde seg om henne, en sterk mor som ikke lot seg knekke uansett hvor hardt du lente deg mot henne. Ja, moren hadde raskt oppdaget at datteren var borte og gått for å lete etter henne. Hun hadde gått gjennom byen, gjennom skogen og nå hørte hun sin datter. Hun sprang etter lyden og fant til sin forskrekkelse datteren på steinen. Først skjente hun, men da Nana Rosette skrudde opp volumet, trøstet hun henne. Hun dro og dyttet sin datter, uten at det hjalp. Hun prøvde å velte steinen. Moren begynte å ane uro, det var snart mørkt. Det var liten tid igjen og hun måtte handle raskt. Hun sa til sin datter, av alle ting, sitt her, så løp hun til byen, med en hulkende Nana Rosette tilbake. I byen klarte hun i løpet av kort tid å oppdrive 3 blikkenslagere, 12 ufaglærte snekkere, 1 smed og et ukjent antall læregutter. Så snart de så Nana Rosette sitte på steinen, fikk de alle et drømmende utrykk. For de alle visste det, Nana Rosette satt på djevelens stein. De åpnet hemmelig rom i sine verktøy kasser og tok frem håndsager, smidd i lyset av månen, hammere med sølvhoder, spikre som bare kunne berøres med venstre hånd. De pakket ut lange økser som skinte med en indre styrke, målebånd med mystiske tegn og så videre. De vandret rundt i et spesielt mønster mens de så etter trær med bark med krysslignende tegn. Trærne kuttet de i planker, hele tiden mens de plystret bønner og mens de hele tiden kastet et blikk på himmelen for å holde et øye med solen. De bygget en vegg, 2 vegger til og en fjerde vegg, med en struktur og boltet sammen på en måte som er umulig å beskrive. De bygget tak og en dør så tykk som en okses rygg. De bygget et hus rundt Nana Rosette, med dør og i døren 13 slåer, 13 hengelåser og 13 låser, som kun kunne åpnes innefra. Moren fortalte Nana Rosette at hun ikke måtte åpne før hun hørte hennes stemme dagen etter, ”ikke gjør noe dumt nå”, sa hun. Nana Rosette gråt enda mer da hun forsto at de skulle forlate henne. Moren ville bli, men håndverkerne dro henne bort fra stedet og gjennom skogen, da det var begynt å mørkne.
Det ble stille en kort stund. Så stille at Nana Rosette stoppet å hulke og hikste. Så hørte hun lyden av en gren knekke, noe tuslet, noe taslet. Deretter hørte hun det knurre, gneldre, frese, kakle. Ved djevelens stein møtes varulver, spøkelser, onde ånder, vampyrer for å fortære natten igjennom, de åt ting stekt i slangefett og drakk gjørmevann tatt fra dammer på gravgården. Slike forfriskninger på nattetid fikk de skrekkelige vesenene til å føle seg som jordens heldige barn. Men denne natten var det annerledes. Nana Rosette kunne høre hvordan de kastet seg mot veggene, hun hørte deres oppmuntrende skrik og stønn av skuffelse, hun hørte hvordan de skrapte med sine klør. De gikk rundt huset, de landet tungt på taket, hvor de trampet og stampet. Med ett hørte Nana Rosette dem klynke, før det igjen ble stille. Snart var luften fylt med en forferdelig grynting. Grådighetens djevel kom. Han kom bærende på delikatesser det ikke er verdt å nevne. Hans overraskelse ble uttrykt i ”ho ho”, i hissinger, i bjeffing av lenkende hunder, som om forskjellige dyr kjempet i hans strupe. Noen ganger var han stille, men da kunne Nana Rosette høre han puste tungt ettersom han undersøkte hytta, han malte som en katt og brekte som en sau.
Hele det gode selskapet diskuterte, det var forbannelser og tårer, brutte vennskap og skuffede mager. Noen ganger slo djevelen salto, hvor han slo løs med sin hale og skrapte hytta med sine horn. Han hoppet opp og ned og sverget alle hvelvetes forbannelser. Slik fortsatte det til solen var i ferd med å stå opp. Alle dyrene forsvant.
Men djevelen gjemte seg bak noen trær og sto der med en slags diabolsk melankoli. Så i sol oppgangen, kom Nana Rosettes mor. Hun sang. Straks Nana Rosette kjente igjen sin mors stemme, slo hun slåene til side, hun låste opp hengelåsene og låste opp låsene og åpnet døren for moren. Det var ikke bare moren som hadde kommet. Alle naboene var med og hadde med seg søtsaker. Og jentene tok straks til å vaske Nana Rosette og flette hennes hår, mens hun åt søtsakene. Hun syntes ikke livet var så verst. Med seg hadde også moren leger, medisindoktorer, astrologer, prester, sjamaner og mirakelmenn og tryllekunstnere, og alle satte i gang med å utføre sine kunstnere for å frigjøre Nana Rosette fra demonens stein. Det var også en forteller der som hadde vært på reise og hørt en historie om en prinsesse og onde stesøstre og en glass sko som han fortalte til det uendelige. Håndverkerne var tilbake og prøvde å rette opp skadene fra natten. De prøvde å frigjøre henne, men mot kvelden måtte de dra med seg moren og forlate henne.
Alt dette hadde djevelen sett og nå sprang han frem med skadefro latter. Han stilte seg foran hytta og sang. Men …. Han prøvde å synge 1000 ganger, det hjalp ikke. Da skjønte han at han hadde valgt feil tidspunkt. Han ventet til daggry og prøvde på ny, men uten at det hjelp. Når moren kom tilbake, forsto djevelen at hans stemme var for tykk, for hes, for dyp, for knirkede, for grov, som en blanding av Harley Davidson motorsykkel og en gammel tresnekke. Mens alle var opptatt av Nana Rosette, dro djevelen avsted til byen i sin aller høyeste toppfart.
Mens han for av gårde, fikk han på seg en flosshatt for å skjule hornene, hans presset hovene sine ned i noen cowboy støvler og tok på seg lang rosa frakk for å skjule sin hårede hud. Han sprang til det stedet ingen drar om man ikke har et stort problem. Til det stedet hvor de som bor der ikke sier stort og heller ikke trenger det. Deres øyne hadde sett så mye, at de ikke lenger skilte mellom drøm og virkelighet. Blant dem var en dyktig smed, som arbeidet i sin smie dag og natt. ”Hallo”, sa djevelen, ”gjør min tunge glatt, gjør den fin og tynn. Jeg skal synge i et bryllup i natt og jeg trenger en myk stemme. Jeg skal betale deg godt for arbeidet.” Så rullet han ut sin lange tunge på ambolten. Ved synet av dette, kan dere tenke dere at smeden blunket et par ganer, han hørte fire hår bli grå, men holdt sin munn. Og så begynte han å ssss og deretter hamre løs på tunga og fortsatte til han ikke kunne hamre mer. Dette tok hele dagen og nesten hele natten. Men da daggry nærmet seg, betalte djevelen smeden og for igjennom byen, på veien åt han opp rester av kveldens ungdom som hadde vært ute og moret seg, kebab, hamburger, pommes frittes og kinakål, dette mest for å få litt nytt mot. Dette skulle han ikke ha gjort, for når han sto foran hytta var hele effekten borte stemmen var grov. Djevelen lot seg ikke stoppe. Han stirret opp på himmelen og for å spare oss for tid: han lå snart på knærne hos smeden igjen. ”Tunga er ikke tynn nok, min venn, gjør den tynn som et løvblad. Godt betalt og vi har en avtale.” Denne gangen dro smeden av seg skjorta, han varmet opp og begynte å hamre, hans svettet som en gris på et spyd. Snart var tunga så tynn som et potetgull som nesten smelter på tunga. Etter at djevelen hadde betalt prøvde smeden å advare han mot å spise noe, men djevelen var allerede på vei mot sin spesielle stein.
Vel fremme tok han seg denne gangen, god tid. Han plasserte bena godt i bakken, han rettet opp ryggen og åpnet brystet. Han rettet ut sine bustede øyebryn. Han gurglet litt. Han åpnet sin munn og begynte å synge: 13 slåer gikk til siden, 13 hengelåser ble låst opp, 12 låser, men i det samme kom den en flue og gammel uvane er vond å vende, slurrp, og den rapsede helvetes stemmen kom frem. Og alle låser ble låst. Nå kunne djevelen høre hennes mor og følge komme igjennom skogen. Da tok djevelen fram sitt siste skitne, langt under beltestedet triks. Han åpnet sin mage, han åpnet sitt gap og ut kom duften av aromatisk retter. Nana Rosette kjente lukten, vann i munnen og rumlende mage og 13 slåer, 13 hengelåser og 13 låser og døren ble åpnet.
Da moren kom gående, hørte hun et dypt rap!