Nærvær er noe meg mener befinner seg gjennom hele prosessen i arbeid med muntlig fortellerkunst. I den første delen, må det vel sies å være et form for nærvær tilstede som gjør at man velger en bestemt fortelling. Den fortellingen er nærværende i meg, den gir meg ønske om å formidle den.
I prosessen med fortellingen er også tilstedeværelse viktig, man bør arbeide en del fysisk for å arbeide inne fortellingen – da nærvær er kropp i rom. Det er nok mange som sitter og arbeider med fortellingen, kanskje skriver et manus. Men på et eller annet sted i prosessen må kroppen inn i bildet for å si det bokstavelig. Det er nærvær i rommet når man skal fortelle for en lytter og dette nærværet påvirker fortelleren, derfor må man også arbeide fysisk.
I selve fortellersituasjonen er nærværet påtakelig. Som forteller merker man den minste avvik i hvordan man forestiller seg lytteren skal være. Forstyrrelser blir da en viktig del av fortellersituasjonen og en del av nærværet. Forstyrrelser kan være at lytteren sitter vondt, eller noen får hosteanfall, eller mindre påtakelig som at man som forteller tolker det som skjer med lytterne og lar seg påvirke av det. Lytting gir ulike fysiske uttrykk og det er ikke alltid enkelt å tolke om noen faktisk lytter eller ei. For eksempel vil kanskje noen foretrekke å lytte med lukkede øyne, mens for en forteller er det naturlig å ha blikk – kontakt når man forteller.
Ofte er det lurt å fokusere på de man kjenner igjen lyttemarkørene til for å bygge opp en tillit i fortellersituasjonen.