Dette skjedde for en del år tilbake. Vi var ute på turne, noen fortellere av oss. Vi satt “sammentrøkket” i en bil, og du vet fortellere som kommer sammen, ja da flyr fortellingene. Nå er det slik at om du tilbringer mange dager sammen med en kollega med samme yrke, spesielt fortellere, så går man tomme for fortellinger og da må man lete på bunnen av sine erfaringer for å komme på noe å fortelle.

Jeg vet ikke helt hvordan vi kom inn i det, det skyldes kanskje mitt ego som stadig vekk presser seg inn i et skrytemodus. Jeg hadde vel et behov for å pådra meg ekstra kudos og fortalte med høy stemme (som vanlig) at jeg hadde sett Eric Heiden på Bislett, ja du vet, han kjekke amerikaneren med de kraftige lårene som gikk rundt og rundt og rundt på isen. Det ble den gangen ansett for å være stor underholdning. Det skulle gjerne være lange løp og du så og kikket på rundetider. Det hadde vært en stor opplevelse å se den amerikanske mannen gå i sirkel, et høydepunt i min snart ungdom på en øy. Å reise fra Hvaler og til storbyen for å se skøyteløp, for å se han med de kraftige lårene, som dro av seg lua etter endt løp, som han selvfølgelig vant. Jeg leste om Eric Heiden med lårene, om hvordan han trente hjemme med en slags glassplate på gulvet som han gled fra den ene siden til den andre på. Jeg hadde utklippede bilder av den vakre mannen med lårene.

Selv kunne jeg ikke stå på skøyter. Jeg har alltid vært fysisk klønete. Jeg har prøvd meg på skøyter, på islagte kulper hjemme på øya med arvede skøyter. Jeg hadde sikkert arvet de etter Gulli, for jeg tror at nesten alt jeg arvet var etter Gulli.

Uansett, jeg hadde sett Eric Heiden med de kraftige lårene på Bislett.

Da kunne den andre fortelleren i bilen fortelle at hun hadde truffet på Eric Heiden da han var ute og jogget og for ikke å glemme, alle de andre sportstjernene hun kunne liste opp.
Den tredje fortelleren i bilen, en mannlig forteller, kunne DA fortelle at han hadde sett Eric Heiden i BARE underbuksa.
Da ble det stille.
En kort stund.
Vel, jeg hadde et par ess til fra den enslige øya: Jeg klinte med en John Travolta plakat hver morgen, som barn vel og merke. Og så hadde jeg sett Diana Ross i Fredrikstad. Den siste løy jeg på meg. Jeg har aldri sett Diana Ross, selv om hun har vært i Fredrikstad, tror jeg.

Comments

comments