«Venus fjellet» er et begrep som går igjen i flere sagn i Europeisk folklore. I fjellet var det en grotte og det ble fortalt at derfra kunne man høre stønn, skrik og latter. Det ble sagt at i grotten hadde Venus sitt hoff.
Det var en ridder og balladesanger ved navn Tannhauser som en sen kveld reiste forbi fjellet. Framfor seg fikk han brått se en vakker lysende skikkelse. Tannhauser gikk ned fra hesten sin og bort til skikkelsen. Han forsto at dette måtte være selveste Venus. Han fulgte henne inn i hjertet av fjellet hvor hennes palass befant seg og ble hos henne i syv år.
Men etter syv år lengtet han tilbake til solens lys. Han kalte på jomfru Maria, som syntes synd på han og lot han slippe ut av fjellet. Han søkte nærmeste kirke, der oppsøkte han presten, bekjente sine synder og ba om tilgivelse. Dette fikk han ikke. Tannhauser reiste videre til neste kirke og slik fortsatte det, det var ingen prester som ville gi han syndsforlatelse. Omsider kom han til selveste paven. Men denne ble forskrekket av hele historien og sa at slik synd aldri kunne tilgis, ikke før den stokken han bar i sin hånd ville å få løv og blomster.
Tannhauser følte seg omgitt av mørke og alt håp var ute. Han dro tilbake til det eneste stedet som kunne gi han et hjem, den grotten han hadde forlatt. Tre dager senere oppdaget pave Urban at hans stokk hadde knopper som snart blomstret. Han sendte ut bud for å finne Tannhauser. Disse kom til dalen ved berget og der fikk de høre om en nedbrutt mann, med bøyd hode og kledd i filler som hadde forsvunnet inn i grotten. Siden ble ikke Tannhauser sett.