Det er mandag morgen og mens du leser dette innlegget sitter jeg sannsynligvis på toget med to meget hyggelige, tidligere studenter og nå fortellerkollegaer, Synne og Marianne.

Jeg har ikke fått dreis på bloggen det siste halvåret. Det har kanskje du merket som leser innleggene her og som stadig kikker innom. Lesertallet har gått ned. Kanskje lufta har gått ut av ballongen. Likevel kan jeg ikke se for meg en dag uten at jeg blogger.
Noe skyldes at jeg skriver mye utenfor bloggen og da er jeg tom for energi når jeg skal sette meg framfor bloggen og skrive nok et innlegg.
Og nok en gang gjør jeg et forsøk på å skape faste temaer.

Denne gangen gjør jeg også et forsøk på en ny metode, jeg skriver litt på alle ukens innlegg hver dag, slik at et innlegg ikke skal stå som et uoppnåelig innlegg jeg må skrive på slutten av en dag.

Uansett, mandager har jeg tenkt å dedikere til det mer mytologiske. Forrige uke så jeg “The Frankenstein Cronicles” sesong en og to. Serien var kanskje ikke drivende god, likevel fylt opp med gode skuespillere. Jeg har alltid, ALLTID en forkjærlighet for serier eller romaner som kan trekke linjer både fram og tilbake, som i denne serien. Stadig vekk referes det til den greske myten Prometevs i serien.

Prometevs var en av titanene som, i følge gresk mytologi, vandret på jorden før menneskene. Dyr befolket jorden, fugler himmelen og fisk havet. Prometevs tok jord og blandet det med vann og skapte mennesket som et bilde på gudene. Han ga mennesket en oppreist skikkelse slik at mennesket kunne kikke opp på himmelen og dets stjerner.
Prometevs og hans bror Epimethus fikk i oppgave å dele ut gaver til alle skapningene. Epimethus skulle dele ut og Prometevs skulle se over. De fikk i oppgave å gi både mennesker og dyr det de trengte for å overleve på jorden.

Hvert eneste dyr fikk gaver som mot, styrke, vinger, klør, skjell å dekke seg med også videre. Epimethus delte generøst ut gaver og da det ble menneskets tur, var det ingen gaver igjen. Epimethus rådførte seg med Prometevs. Denne snek seg opp i himmelen og hentet ild fra solen som han så ga til mennesket.
Med ilden kunne mennesket herske over alle. Det ga våpen til å herske over dyrene, verktøy til å kultivere jorden, varme til menneskets hjem og med ilden kunne mennesket skap kunst og mynter som gjorde at det kunne handle.

Fortellingen forsetter med straffen for å inneha denne ilden og hvordan alle verdens lidelser kom som en følge av dette.
Man kan undre seg over om straffen var nok. Den styrken den greske myten forteller at mennesket har fått, har blitt misbrukt i tide og utide siden.

Comments

comments