Hei du,
du som er ensom i kulda og alderdom
Kan du høre meg?
Hei du,
stående i midtgangen
med famlende smil
og skjelving i beina,
Ikke begrav lyset
uten kamp

Teksten over er en ren parafrasering av Rogers Waters ”Hey you”. 1990 sto jeg og så opp og speilte meg i artister som Scorpions, Van Morrison, Sinead O’Connor, Cindy Lauper, Marianne Faithful, Joni Mitchell, Jerry Hall, Bryan Adams, Roger Waters med flere. Jeg var ikke alene, jeg sto der sammen med firehundre tusen andre, og jeg lot meg oppsluke av den massive kroppen og stemmen vi dannet. I ettertid er jeg forundret over at jeg løftet armene over hodet, en bevegelse jeg ikke lenger selv kontrollerte, det var massens bevegelse. Jeg la armene i kors og ropte ut ”Tear down the wall”. Det var selvfølgelig i Berlin det skjedde og Roger Waters konsert ”The wall” – kanskje den største og mest gripende teatrale konsert som finnes.

Vi er i gang med prøver på fortellerforestillingen med arbeidstittelen: ”Min sønn er død”. Fortellerforestillingen skal blande min personlige fortelling om det å miste et barn med norrøn mytologi. I fire timer, spredt over to dager har vi arbeidet med ”Muren”. Den norrøne myten er jo meget samtidsaktuell; gudene ønsker å bygge en mur rundt Midgaard for å holde det uønskelige utenfor. Først og fremst fordi de føler seg truet, men i lys av samtiden også fordi de ikke ønsker å dele Midgaards goder med noen. Ønsket om å bygge en mur har store konsekvenser som gudene ennå ikke har forutsett. Ved å mure andre ute, murer de også seg selv inne. Dessuten må de betale med kjærlighetsgudinnen Frøya, sol og måne. Rent symbolsk vil det si at å lage en mur vil koste dem kjærlighet og lys. Det er altså motsatt opplevelsen i Berlin, hvor en mur rives ned og samler hundretusen av mennesker med en kollektiv bevissthet om at muren skal være revet.

På videoen kan du se litt av prosessen i arbeid med en fortellerforestilling, hvor vi er en musiker, en komponist og meg. Noe av frustrasjonen for de to andre, er at jeg ikke skriver teksten. Jeg arbeider fram en tekst i møte med improvisatoriske impulser. Med denne fortellingen, gjenfortalte jeg den først for de to andre, slik jeg husker den. Deretter dekonstruerte jeg fortellingen, hvor jeg skrev ned elementer fra fortellingen på lapper og spredte de utover et gulv i Black Box’en. På lappene ble det lagt gjenstander og bilder, dette blir da brukte får veilede meg i å finne både et verbalt språk til forestillingen, men også noen sceniske bilder. Mens jeg leter og søker, ser jeg også etter muligheter og plasser for den personlige fortellingen.

Alt arbeidet blir dokumentert gjennom videoopptak, for da kan jeg i ettertid se igjennom og skrive ned en tekst som komponisten bruker til å strukturere de musikalske motivene. I og med at dette også er et kunstnerisk utviklingsarbeid, må jeg også søke i metoder for hvordan forske på meg selv, mens jeg arbeider. De mest bevisste metodene foreløpig er feltdagbok og bruk av video. Vi bruker også samtalen, men den er ennå ikke metodisk bevisst. Basert på de funnene gjort over de fire timene, kan jeg si at den kollektive tekstskapingen står fremme. Med det mener jeg, at jeg først finner fortellingen og formen på den enkelte fortellingen i det jeg arbeider med andre.

Men tilbake til Berlin, jeg var altså på konserten som ble arrangert året etter at den faktiske muren ble revet. Det er en slik begivenhet som får en til å føle at man er i ett med den kollektive historien som skapes. Veien dit var bare en slik vei man kan gjøre mens man er særdeles ung. Vi reiste dit i en bitte liten lada, som var som en rullende blikkboks på veier så store som jeg aldri hadde sett tidligere. Og rett etter konserten dro vi hjem.

Comments

comments