Det var en gang en møykjerring som ville så gjerne gifte seg, men da hun var så stygg at ikke noe menneske ville ha henne, ble hun bare gående der. Hun bodde langt borti skogen i ei hytte.
Så var det en lørdagskveld hun ventet frier. Hun satt og ventet lenge utover kvelden, men da ingen kom, tok hun på seg penstakken og rekte bort på en bakke og ville se. Men da fikk hun høre en hel flokk. Ja, nå kommer de, mumlet hun med seg selv. Men det var noen underlige friere, – en hel flokk med ulver. Da de kom fram og fikk øye på kjerringa, gikk de løs på henne og til å nykke og dra. Men da skrek hun: ”Kom ikke hele flokken, men kom en av gangen,” og utover bakken bar det. Da skrek hun: ”Farvel både venner og fiender, nå har jeg kommet i Gudsmanns hender!” Så tok vel ulvene og åt henne opp.