Jeg gikk med lange skritt, en koffert med hjul i den ene hånden og en pose i den andre. Jeg holdt et jevnt raskt tempo og beregnet at med den hastigheten hadde jeg store muligheter til å rekket. Som sagt, jeg løp ikke, det var under min verdighet, det ga et inntrykk av å være desperat (skjønt jeg var det). Det er da høyst unaturlig å løpe. Jeg hadde tatt på et uttrykk hvor jeg antok at jeg så ut som en effektiv kvinne som tok fly og tog om ikke daglig, så i hvert fall ukentlig. Dette til tross for at jeg var kledd som en fargerik kvinne ”som løper med ulver i luftige gevanter.”
For å komme til Flytoget har man igjen to valg: rulletrapp eller heis. Jeg visste at heisen ikke var til å stole på, jeg kunne ikke ta sjansen på å vente på heisen. Jeg gikk mot rulletrappen. Jeg holdt et nøye blikk på tiden og visste at jeg snart kunne ta til venstre, og deretter gå videre til rulletrappen og la rulle meg ned til toget. Der jeg går, hører jeg plutselig det. Bak meg er det en rytmisk takt som treffer gulvet, lyden av noen som løper. I øyekroken ser jeg to menn kom løpende. De er kledd som forretningsmenn og har små kofferter i sine høyre hender. De ser like ut, samtidig som det virker som om de ikke kjenner hverandre. Den ene løp framfor den andre. Den andre så ut til å følge dragsuget av den første. De hadde samme mål som meg, å rekke det siste tog. Der de kom løpende, den ene etter den andre, presset de meg til side og jeg så at de kastet seg til venstre for å ta rulletrappa ned. Jeg var irritert over forskyvelsen de hadde utsatt meg for og nå måtte jeg gå enda fortere som et resultat av forstyrrelsen, men også fordi jeg ble stresset av deres stress i å nå toget.
Da jeg snudde meg mot venstre så jeg de seile ned rulletrappen.
Jeg smilte. De hadde tatt feil rulletrapp. De ville ned, men trappen gikk opp. De ble dermed stående på stedet og mens jeg gikk til den riktige trappen og lot meg fraktes ned, forbi de to karene som fortsatt prøvde å løpe ned trappen. Den første angret og ropte til den andre om at de måtte snu, det nektet den andre. De fortsatte å løpe mot trinnene som for oppover.
Jeg rakk toget, jeg vet ikke om de gjorde det.