Til Hvaler tar vi timeekspressen, hvilket er en sannhet med modifikasjoner, ekspressen opphører å være ekspress når den kommer til Råde, eller strekningen Hvaler – Råde, da er ekspressen omgjort til en melkerutebil. Den stopper på hver plass og gjør veien, spesielt strekningen Fredrikstad – Råde uutholdelig, og da sitter man med en tenåring og en sutrende hund.
Uansett fra bussholdplassen på Rød reiser det ikke mange folk, vanligvis. I tillegg skulle vi reise ettermiddag Langfredag, hvem i all verden reiser da? Vi var alene på bussholdplassen, en liten stund. Brått var vi 7 mennesker der, hvilket er en uslåelig rekord, jeg tenkte med gru at bussen hadde en mulighet for å være full allerede. Mellom disse menneskene befant det seg 4 hunder, jeg gjentar 4 HUNDER, som alle skulle med bussen. Det er alltid bare Atsjoo, vår hund, som tar bussen fra Hvaler til Oslo eller omvendt. Av disse 4 hundene var alle hannhunder.
Heldigvis var Atsjoo mer opptatt av å komme seg på bussen enn å vise seg som hannhund med stor H framfor de andre hannhundene, men jeg lurer på sjåføren har tenkt da vi på rekke og rad steg på bussen med våre hunder.
Bussturen gikk bra helt til vi kom til den ulidelige strekningen mellom Råde og Fredrikstad, da gikk det stille over i eviglang kø. Vi klarte da å havne i en amerikansk veteranbil kortesje som kjørte ekstra sakte for å vise fram sine biler. Hvem de viser bilene sine til langs jordene mellom Fredrikstad og Råde aner jeg ikke, men tortur var det!