Det var en engang en enke og hennes eneste barn, en sønn. Da sønnen ble en ung mann bestemte moren seg for å finne en brud til han. Så hun gikk avgårde til den nærmeste landsbyen. På veien trengte hun en hvil og satte seg ned under et skur langs veien. Etter en stund kom det en annen kvinne til skuret. De to begynte å prate og den ene spurte den andre hva hun skulle i landsbyen. Den første sa: ”Siden min mann er død, er det den eneste jeg har en sønn. Jeg er på vei dit for å finne en god brud.” Da sa den andre kvinnen: ”Min mann døde for noen år siden; jeg har bare en datter. Jeg er på vei for å finne en passende mann til henne.” Da kvinnene fant ut at de begge tilhørte samme kaste ble de enige om at deres sønn og datter ville passe godt sammen. Og så bestemte de at de alle fire skulle flytte sammen.
Dette skjedde. De hadde levd sammen i en stund og en dag gikk sønnen til sin mor og sa at han mistenkte at kona var en dårlig kvinne. Og etter en stund kom kona til han og sa: ”Jeg kan ikke leve under samme tak som din mor. Du må drepe henne. Om du ikke gjør det, reiser jeg bort sammen med min mor.”
I lang tid ønsket han ikke å tenke på dette for han ville selvfølgelig ikke drepe sin egen mor. Men tilslutt ga han etter da kona var i ferd med å forlate hjemmet. ”Du får fortelle meg hvordan jeg skal gjøre det.”, sa han til henne. Kona hadde en plan: ”I natt mens moren din sover, skal vi bære senga hennes til elven og kaste den ut der.” Om natten, da alle sov, bandt kona et tau til svigermorens seng og gikk for å sove med den andre enden av tauet i hånda. Da den unge mannen så dette, løsnet han opp tauet og bandt det til sin svigermors seng. Senere på natten vekket kona sin mann og sa at nå var tiden inne. ”Men hvordan finner jeg den rette senga når det er så mørkt?”, spurte han. ”jeg har bundet et tau til senga”, svarte hun. De gikk bort til senga og sammen bar de den ut og kastet den i elven.
Morgen etter fant hun ut at det var hennes egen mor de hadde kastet i elven. Hun sørget lenge. Så sa hun til sin mann: ”På grunn av dårlig karma drepte vi min mor, nå må vi ta din.” Mannen likte det ikke, men kona var krevende og han sa: ”Hvordan skal vi gjøre det?” ”I natt når moren din sover, tar vi sengen og hiver den på et brennende bål.”
Den natten bar de moren til en haug med ved. Men da de kom dit, hadde de glemt ilden. Ingen av dem likte å gå alene, så de gikk sammen etter ilden. Men morgen nærmet seg og duggen la seg som regndråper. Moren våknet av dette. Hun åpnet øynene og oppdaget hvor hun var: ”Ligger jeg på et kremasjonsbål?”, sa hun til seg selv. Hun gned seg i øynene, så seg om og tenkte: ”Dette er noe min sønn og svigerdatter har funnet på.” Hun klatret ned og løftet en død kropp som ventet på å bli kremert over i senga, hun ikledde den døde sine egne klær. Og naken gjemte hun seg i jungelen.
Sønnen og kona kom tilbake, de så seg omkring for å forsikre seg om at de var alene. Så satte de fyr på graven og løp derfra. Moren som hadde sett alt dette fra sitt gjemmested, kunne ennå ikke dra til landsbyen, for hun hadde ingen klær på seg. Hun gikk igjennom jungelen og etter en lang stund fikk hun øye på en grotte. Hun så at grotten var fylt med klær, juveler og mat, men hun våget seg ikke nærmere da hun antok at eierne var i nærheten.
I samme tid var en stor gruppe med røvere på vei mot grotten, de hadde stjålet alt dette og da de nærmet seg fikk de øye på en kvinnelig demon, en naken yaksani som var på vei inn i grotten. Dette var selvfølgelig vår kvinne, men de trodde hun var en demon. De ble så redde at de flyktet. De dro til en yakadura, en eksorsist og sa: ”Venn , det er en demon som har tatt vår grotte. I den ligger alt vi eier. Om du kan drive ut demonen, skal du få halvparten av det vi eier.” Dette gikk eksorsisten med på og ble med dem til grotten. Eksorsisten gikk alene inn i grotten og spurte den nakne kvinnen: ”Er du et menneske eller en demon?” ”Jeg er en kvinne”, svarte hun. ”Jeg kan ikke tro det”, sa eksorsisten, ”en yaksani har ingen tunge, mennesker har. Vis meg din tunge, så jeg kan se den og berøre den med min tunge.” Da tenkte kvinnen: ”Det ser ut som om de mennene tror jeg er en yaksani og de er redde for meg. Jeg skal skremme dem litt mer.” Hun gikk nærmere eksorsisten og da han stakk ut tunga, bet hun hardt i den. Den stakkars mannen løp avgårde mens han blødde kraftig. Røverne var enda mer sjokkerte og redde og løp avgårde de også. Og de våget seg aldri mer tilbake til det samme området.
I mens valgte kvinnen hva ønsket å ta med seg fra det store lageret inne i grotta. Hun spiste og drakk, og pakket ned. Og alt det hun kunne bære med seg, tok og dro hjem. Da hennes sønn og svigerdatteren fikk se henne komme gående, kunne de ikke tro sine øyne. De spurte: ”Hvordan kan det ha seg at du som ble brent til aske har kommet tilbake? Og hvor kommer all denne rikdommen fra?” ”Men sønn, visste du ikke at de som blir kremert for mye rikdom etter at de er døde?”, sa moren. Svigerdatteren ønsket også denne rikdommen og sa: ”Brenn meg også!” ”Med glede”, sa moren. Svigerdatteren gikk opp på toppen av et likbål og moren tente på. Svigerdatteren skrek: ”Oh, jeg kan ikke være her.” ”Ikke skrik. Om du skriker vil du ikke motta rikdommene. Hørte du meg skrike? Du er sterkere enn meg, så når du har samlet alt, kom tilbake!” Etter at svigerdatteren hadde brent til aske, gikk hun hjem.
Etter et par dager spurte sønnen hennes: ”Mor du kom tilbake med rikdommer, hvorfor har ikke min kone kommet tilbake?” ”Du blir der nok litt lenger fordi hun ønsker å ta med mer.”
Etter at de hadde ventet lenge, fant sønnen fram et rep og bandt fast sin mor for å drepe henne. Da fortalte moren hvordan det hang sammen. Så dro de til grotten og hentet resten av rikdommene derfra.
Sønnen giftet seg påny. Og fordi kongen så hvor rik han var, gjorde kongen han til kongens skattemester.