For en del år siden skapte jeg et prosjekt kalt Monstermyter, den gangen beregnet på barn i skolen. I forestillingen deltok en med-forteller og en musiker. I forestillingen ble det fortalt en rekke fortellinger fra ulike kulturer med monstre. Elever hadde på forhånd tegnet egne monstre som dannet en bakvegg for forestillingen.

Jeg har nå tatt opp igjen grunnideen med forestillingen, hvordan håndtere frykt. Den gangen laget vi en rammefortelling hvor jeg var redd for mørket og gikk hjemover og forestilte meg ting langs veien. Frykt er ikke mindre aktuelt i våre dager, kanskje spesielt i våre dager, med det grusomme og tragiske raset og pandemien. Vi blir isolerte, i selskap med vår frykt.

I mange sammenhenger har monstre stått fram nettopp som resultat av møter med omgivende fenomener, spesielt naturen. For å kunne formidle det man frykter, har bildene av monstre oppstått som symbol på det vi ikke kan kontrollere. I folkeeventyr og myter har det vi frykter, det ukjente og det vi ikke kan kontrollere, blitt gitt et språk som gir oss mekanismer på å nedkjempe frykten.

Nå har jeg da vært så heldig å få støtte av Oslo kommune til å skape et prosjekt for små barn. Med på laget får jeg en komponist og en musiker. Utgangspunktet er den norrøne myten om Tors møte med Hrugne, en fortelling som absolutt er aktuell nå. I myten er det et monster laget av leire som deltar og som raser sammen over som fører til at guden Tor ikke kommer seg løs.

Jeg begynner med prosjektet i disse dager, men i og med at barn skal også delta som innholdsleverandører i prosjektet, vil prosjektet ha en langsom prosess og vi tar sikte på en premiere i løpet av våren. Denne gangen er målgruppen tre til seks år, noe som legger noen premisser for prosjektet.

Uansett, godt å ha noe håndfast å arbeide med.

Comments

comments