Kilde: Ein Soge-Bundel Utgjeven av Det Norsk Samlaget, Christiania 1869
En mann og en kone hadde en eneste sønn og da han ble større, tenkte de å sette han i lære hos noen, noen som kunne lære ham et håndverk. En dag tok faren hans ut med ham for å finne en læremester.
De møtte på en kar som hadde langt rødt hår og skjegg, og skjegget nådde ned til bringa hans. Han spurte disse to, hvor de skulle. «Jeg vil friste å få satt sønnen min i lære,» sa mannen. «Jeg kan ta ham i lære», sa Mons Rødskjegg, slik het han. «Hvilket håndverk kan du lære ham?» spurte mannen. «Jeg kan lære ham alt og alle slag, for jeg er skolemester for barna til kongen vår, som bor i den forgylte borgen.» «Hvor mange år skal han være hos deg?» ville mannen vite. «Jeg setter ingen tid,» svarte han Mons, «men jeg slipper de ikke før de fullærde». Så lot mannen gutten følge med ham.
Gutten var borte i tre år, foreldrene visste ikke hvor han var. De var redde og tenkte de skulle finne ham. Da det fjerde året var til ende, reiste faren ut og spurte de han møtte om de visste hvor Mons Rødskjegg bodde. Nei, ingen kjente til det. Han reiste i sju lange og sju brede og spurte om det samme. Endelig kom han til en haugkjerring og spurte om det samme. «Nei», svarte hun, «men hit kommer alle ville dyr for å hvile, så jeg skal spørre dem.» Hun gjorde så, men de kunne ikke gjøre noe greie for det. «Du må gå til det berget du ser der borte,» sa haugkjerringa, «der bor broren min og til ham kommer alle fugler som flyr i lufta en gang hver dag. Kan hende de vet det.»
Mannen reiste dit, og jutulen spurte alle fuglene om de visste hvor han Mons Rødskjegg bodde, men heller ikke de visste det. «Men det mangler en halt ørn,» sa jutulen, «hun pleier å besøke mange og mangt. Du får vente til hun kommer.»
Da ørnen kom, spurte jutulen etter det samme. «Ja,» sa hun, «det vet jeg vel, hvor det trollet bor, i fjor skjøt han meg i låret.» Hun viste mannen hvilket berg han var i. «Og om du er rask,» sa ørna, «så får du fatt på gutten, for Mons er ikke hjemme.»
Mannen reiste til berget og banket forsiktig på. Gutten kom ut og kjente straks igjen faren, «å Gud være lovet», sa han, «der ser jeg min far.» Så tok han med seg alt av gull og sølv som fantes i berget og fulgte faren hjem.
Da han Mons Rødskjegg kom tilbake til kongsgården om kvelden, ble han var at gutten og skatten hans var bort og da ble han fælt sint. Han hadde ikke makt til å ta igjen verken gutten eller det han hadde tatt. Han ville hevne seg og dette forsto gutten vel. Likevel hadde gutten hug til å narre han for flere penger, fordi faren var så fattig.
Det lå en by tett ved der mannen bodde og i den byen skulle det være marked. Det det led mot markedet, sa gutten til faren sin: «Nå vil jeg skape meg om til en hund. Du skal ta meg i et bånd og lede meg til torget, og by meg fram for salg. Men du må ikke slippe båndet for da går det galt med meg. Du skal selge meg så dyrt at ingen kan kjøpe meg, men når Mons Rødskjegg kommer, kjøper han meg for det du ber om, for han vet at det er meg.»
Det gikk som gutten hadde sagt. Ingen ville kjøpe ham fordi han var så dyr. Men så kom Mons og ga mannen det han ville ha for hunden. Da han hadde regnet opp pengene, løsnet mannen båndet av hunden og ga ham til Mons. «Du skulle ha latt båndet være på ham du!» sa Mons, «da kunne jeg ha leid ham.» Mannen svarte at han hadde solgt hunden, men ikke båndet. «Ja, ja,» sa Mons, «han må vel følge meg likevel.» Men hunden var med bare et stykke, så sprang han bort fra ham.
Den andre markedsdagen sa gutten til faren sin: «Nå vil jeg skape meg om til en hest og du skal ta et bissel og legge på meg og leie meg til torget, men du må ikke miste bislet, da går det galt med meg. Og du må sette prisen så høyt at ingen kjøper meg. Men kommer Mons Rødskjegg, så vet han at det er meg og han gir deg det du vil ha.»
De kom på torget og ingen ville kjøpe hesten, men så kom Mons Rødskjegg og han kjøpte hesten. Men da lurte han dem, for de hadde lurt ham først. Med det samme han hadde regnet pengene, rykket han bislet ut av hånden til mannen før han fikk det av hesten og så reiste han med hesten. Han satte seg på hesten og red fram og tilbake og dengte og slo så det var fælt å se på.
Til slutt red han i drivende sprang til kongsgården hvor han var skolemester til kongens barn. Der bandt han hesten ute og satt en glopanne under mulen på ham. Så sto han og brant seg og visste ikke hvordan han skulle fare frem.
Så hendte det slik at det kom en jente bærende på en vannbøtte. Hesten tok til å sparke og grave slik at hun skulle skjønne at han var tørst. Jenta sa: «Stakkar, du er tørst, ser jeg,» og dermed tok hun bisselet av ham og satte vannbøtte til han. Da kastet han hestehammen og gikk hjem til faren sin.
Han Mons Rødskjegg oppdaget dette og satte etter gutten. Da gutten kom hjem så han Mons Rødskjegg komme farende. Han skapte seg om til en mark og smatt inn i en møkkadynge. Mons Rødskjegg så dette og skapte seg om til en hane og tok til å grave i møkkadynga. Men gutten skapte seg raskt om til en rev og snapp hodet av hanen og åt han opp. Nå var det ende på Mons Rødskjegg.
Gutten gikk til faren sin og ba han være med til berget som Mons hadde bodd i. Der kjente gutten til alle gjemmestedene Mons hadde gjemt skattene sine. De tok alt de kunne bære, både lite og mye, og de ble rike.
Det bodde en herremann tett ved der de bodde. Han hadde en eneste datter. Da hun hørte at gutten var blitt rik, fikk hun hug til ham og ville ha han til mann. Faren hennes ønsket ikke at hun skulle ta denne bondegutten, men hun var ikke spesielt ven og det var ikke mange storkarer som brydde seg om henne. Men gutten syntes det var gildt. Så slik ble enden på det hele, han fikk henne. På herregården ble det bryllup i fjorten dager.