De visste at det hadde vært syv stykker av dem da de dro hjemmefra, men nå kunne de ikke få det til å bli mer enn seks, hvor mye de så talte. Dette kunne de ikke fatte. Den ene etter den andre tok til å telle, men seks var de og seks ble de. Den som talte tok aldri med seg selv. For en tragedie det var. En av dem, de visste ikke hvem, hadde druknet på veien over havet. De satte seg ned sørgmodige og gråt over den som hadde druknet.
Det kom en fremmed mann forbi og de ba han om hjelp i sin store nød. ”Jo visst er det syv stykker av dere!” sa mannen; men nei, det var uråd for dem å få det inn i skallene. ”Se her da!”, sa mannen og han viste dem noe som kua hadde lagt etter seg på veien. ”Legg dere rundt den og stikk nesene deres oppi, og tell så hullene når dere er ferdige!” Jo, de gjorde slik som mannen hadde sagt. Da de telte etter, var det syv hull. Ikke bare det, en av dem hadde en litt spiss hake, så det ble åtte hull og de telte åtte stykker. Lykkelig ønsket den åttende av dem velkommen i følget.