I 1998/99 arbeidet jeg fast som forteller på en barneskole. I 6. klasse gikk det en gutt alle fryktet. Lærerne var bekymret og elevene var bekymret for å forlate skolens område for det kunne være at han sto der truende. Personlig hadde jeg selv en tendens til å mislike gutten, han var uhøflig og kom med frekke kommentarer. Han ville aldri sitte i sirkel med de andre elevene under fortellerstunden i klasserommet. Men han kunne lytte. Om jeg arrangerte quiz på slutten av et semester basert på de fortellingene elevene hadde hørt, kunne han nesten alle svarene. Et eller annet sted hadde jeg sympati for gutten og tenkte at han kanskje, kanskje når han hørte fortellinger fant han en eller annen form for indre ro. Derfor kom jeg på å fortelle Minotaurus. I min fortelling om monsteret ønsker jeg å få fram at dette er ikke en rolle han ønsker selv. Hans menneske far er grådig og moren gjør noen gale valg, derfor blir Minotaurus, halvt menneske og halvt okse født. Han er et resultat av grådighet og systemsvikt. Ingen kan ikke evne å elske han og plasserer han i labyrinten som det monsteret de definerer han som. Minotaurus kan ikke gjøre noe annet enn å spille den rollen han har fått. Minotaurus ble metaforen som jeg tviholdt meg til og som jeg fortalte til gutten, selv om jeg selvfølgelig fortalte til hele klassen og ikke vet jeg om han forsto fortellingen.
Denne gutten var heldig, fordi han hadde en lærer som så han, slik den greske helten Tesevs i min fortelling så Minotaurus og frigjorte han. Læreren fulgte gutten og holdt kontakt med han tiltross for at han gikk videre til en annen skole da han begynte på ungdomskolen. I dag arbeider gutten og lever et helt normalt liv, om noen da gjør det.