I klassisk retorikk er minne både kunst og teknikk, i de retoriske fasene er det lagt sist før en framførelse, minnet befinner seg mellom elocutio og actio, og medierer mellom disse (Glauser, 2019). Helt siden antikken er minnet sett på som en medfødt kompetanse (memoria naturalis) og en kompetanse man kan støtte gjennom teknikker (memoria artificialis). Den mest vanlige teknikken er knyttet til landskap (loci/topoi). Stavkirken er et eksempel på et bygg som skal hjelpe minnet, hvor «the preacher heightens and intensifies its memory-generating effect in that he deliberately draws the audience’s attention to architectual elements visible to all. (Glauser, 2019, s. 41).
I den norrøne diktningen er Odin knyttet til minne på mange måter, noe jeg skal skrive om i et senere innlegg. Han er guden for poesi (slik myten om hvor skaldekunsten kom til i Suttungs mjød) og for minne gjennom sine to ravner kalt Huginn (tanke) og Munin (minne).
Minnenes viktighet for skaldekunsten kan man se igjennom det poetiske grepet kan Kenning. En skald måtte huske flere fortellinger for å kunne skape en kenning som igjen stimulerte lytternes fantasi til å fullføre kenningene for sitt indre (Glauser, 2019). Men de var også avhengig av lytternes minne for at de skulle forstå betydningen av kenningen.
Den greske mytologien understreker viktigheten av minne for alle kunstformer, Mnemosyne (minne) er mor til alle musene. Musene skulle bringe minnene til menneskene gjennom estetiske virkemidler og samtidig får menneskene til å glemme sine egne lidelser.