Jeg har da tilbrakt dagen med å lese boken ”Beyond the archive Memory, Narrative, and the Autobiographical Process” av Jens Brockmeier.
Minne er et stor flyktig område, fordi det betyr ulikt for ulike mennesker. Minne er en blanding av en individuelle og kollektiv prosess: ”
As, for example, in East Cree, one of the indigenous languages of North America where the word memory, mituneyihchikan, embraces the entire spectrum of mental processes from remembering to thinking, knowing, feeling, and understanding, Brockmeier s. 1
Minne strekker seg fra å være prosess til å være arkitektoniske landemerker satt opp for å minne oss om noe som engang har hendt. Minne er altså et stort område som dekker mange disipler og er sentralt innenfor mange vitenskaper. På grunn av ny teknologier, hjelpemidler, digitale medier og nye muligheter for å lagre og bevare hendelser, har det også skjedd et skifte i oppfattelse av hva et minne er. Det er ikke lenger sett på som et fortidig lager at hendelser, men som noe som arbeider aktivt i en prosess med å skape mening. Med nye medier kan man redigere minner som gjør at de som tidligere ble oppfattet som lagret, nå sees på som ”Fremtidige minner.”
Som forteller er man primært interessert i sosialt og kulturelt minne. I følge Brockmeier skjedde det et skifte i fokus på minne i 1989 da muren i Berlin falt. Brått var tilgang på ny informasjon og nye nasjonale identiteter skulle formes. Innenfor dette området går det kollektive og individuelle minnet hånd i hånd. Minnet oppstår i nåtidens nærvær, hvor tolkningen av minnene er sentralt.
Men neste gang du går ut på kjøkkenet er ikke det viktige hva du har glemt, men hva du gjør der og da.