I går fikk jeg også den hyggelige beskjeden om støtte til et prosjekt med arbeidstittelen ”Min sønn er død”. Her er utdrag av prosjektbeskrivelsen.
Hensikten med prosjektet:
Å utfordre konseptet muntlig fortellerkunst
Å forske i inkluderende dramaturgi
Å se på hvordan man kan artikulere sorg inn i det offentlige rommet
Beskrivelse av uttrykket
Det kan være hvor som helst, i et galleri, på en scene, i et gatehjørne, i en skog. Du og jeg sitter der. Du er lytter og jeg er forteller, men våre roller kan endres i løpet av opplevelsen. Vi sitter ansikt til ansikt på hver vår stol. På gulvet, bakken, ligger det stor grått teppe som former en sirkel, som markerer et rom. Det har jeg heklet. Jeg har på meg en grå kjole som går i ett med teppet, den er også heklet.
Noen ganger vil jeg reise meg opp, gå bort fra stolen, eller klatre opp på den, snu meg med ryggen til, bytte plass med deg. Mellom oss er det ni grå bokser plassert, de kan være en mur, små kister, et bord som en grå heklet duk ligger over eller rett og slett bokser med innhold. Inne i boksene befinner det seg minner, minner som fortellinger, bilder, gjenstander. Minner som engang har vært og noen som en gang vil bli et minne. Inne imellom åpner du eller jeg en boks og kommer på noe fra våres liv, kanskje du forteller det, eller jeg forteller. Jeg forteller om min sønn som døde.
Dette er altså et fortellerkonsept/en fortellerforestilling som prøves ut hvor det foregår en til en formidling for å høyne følelsen av mestring og bidra med inkludering. Utforskningen vil gjennomføres i ulike lokaler og har en varighet fra 15 til 30 minutter. Utprøvingen tar i bruk gjenstander og både lytter og forteller forteller og samtaler rundt de ulike episodene i fortellerforestillingen som prøves ut. Når fortelleren forteller vil det være uklart om det er fortellerens personlige fortelling eller en tradisjonell fortelling som prøves. Alt i prosjektet blir utviklet og skapt av meg som forteller.
Bakgrunn
Utforskningen Min sønn døde skal prøve ut estetisk og etisk den meningsløse sorgen gjennom et narrativt nærvær og et møte mellom mennesker.
Våren 2016 gjennomførte jeg fortellerforestillingen “Så farvel da” og utviklet et konsept som skilte seg i innhold og form fra andre fortellerforestillinger jeg har gjennomført. Den bygget på en personlig erfaring da min sønn fikk uhelbredelig kreft. Fortellerforestillingen var ikke en personlig fortelling som sådan, den drøftet og prøvde å forstå dødens nærvær. Det ble gjennomført ti forestillinger over 5 dager og kun ti lyttere kunne delta ad gangen. Forestillingen foregikk i galleri; det vil si to rom med bevisst uklare plasser for lytterne. Ved ankomst fikk lytterne kake og te, samt en personlig konvolutt, som også inngikk som elementer i forestillingen. Lytterne fikk beskjed om å sette seg der de følte for det og de kunne endre plass under forestillingen. Materialet i fortellerforestillingen var sterkt bearbeidede tradisjonelle fortellinger i kombinasjon med personlige fortelleringer hvor det tilsynelatende besto av enkeltstående fortellinger, men i den avsluttende fortellingen viser det seg at alle fortellingene hang sammen. Videre var det i rommet visuelle elementer som 365 sammenbrettede papirbåter hvor hver båt hadde en tradisjonell fortelling om død, altså 365 ulike tradisjonelle fortellinger. Det ble også understreket at forestillingen var et engangstilfelle og ville aldri gjentas. Dette fremhevet det konseptuelle og høynet verkshøyden på prosjektet.
Mai 2016 døde min sønn og dette er videre forskning i uttrykk og innhold.
Min sønn døde følger opp og videreutvikler konseptet med utgangspunkt i fire kilder: Min døende sønns dagbok, min egen erfaring med sorg skriftliggjort, den norrøne myten om guden Balder og det norske folkeeventyret Risen som ikke hadde noe hjerte på seg. Dette materialet blandes sammen til en fortelling som så fortelles episodisk. Sentralt er begrepet eksistensiell ensomhet. En eksistensiell ensomhet trenger ikke å være entydig negativ og for deler av den eksistensielle filosofien er ensomheten kjernen til det å være menneske. Denne ensomheten kan også bety ikke så mye fravær av andre mennesker, men heller fravær av meningen med livet.
Ensomhet er et interessant fenomen fordi det er så vidt spredt og kan fort oppleves som en destruktiv kraft, slik det gjør i folkeeventyret som er en av kildene. Eksistensiell ensomhet berører som nevnt tidligere, meningen med livet, men også identiteten. Ensomhet er annerledes enn isolasjon og utestengelse, men både kan og trenger ikke være et resultat av dette.
Å miste sitt barn er noe av det mest meningsløse som finnes. Det er både hjelpeløst og hjerteløst. Risen i folkeeventyret er hjerteløs, han har gjemt bort sitt hjerte og omgir seg med steinstatuer. I motsetning til kongen i eventyret. Kongen som elsker sine barn over alt og kan ikke være en dag uten dem. Hjelpeløsheten er, slik jeg opplever det i skrivende stund, en følelse av avmakt framfor sorgen og tanker om ensomheten som oppstår når noen opphører å eksistere. I myten om Balder, oppstår Ragnarok som et resultat av Balders død. Ragnarok kan her også sees på som en total meningsløshet og verden faller sammen.
Estetiske Elementer – Beskrivelse av prosjektet
I forbindelse med det tidligere prosjektet ”Farvel Da” studerte jeg det jeg vil kalle inkluderende dramaturgi, dette prosjektet forsker dette videre. Inkluderende dramaturgi er både en arbeidsform og et estetisk uttrykk. Det er å myndiggjøre alle deltakende parter tilstede i en prosess.
Min sønn døde skal munne ut i en fortellerforestilling og et konsept som skaper en møteplass mellom to mennesker, fortelleren og lytteren. Hensikten er å skape en reflektert opplevelse som drøfter ensomhet og sorg. I utforskningen vil følgende elementer som jeg mener understøtter inkluderende dramaturgi videreutvikles og forskes i. Det beskrives her etter alfabetisk rekkefølge.
Antall publikum
Hver hendelse har en lytter, på den måten er det ikke til å unngå at det dannes et forhold mellom meg som forteller og min lytter. Lytteren skal føle seg inkludert, ivaretatt, samtidig som hun eller han har en estetisk opplevelse. Lytteren skal selv bidra med materiale gjennom uformell fortelling og samtale.
Det personlige nærværet
Fortellerprogrammet baserer seg på mine egne erfaringer, min sønns dagbok og utvalget av tradisjonelle fortellinger korresponderer i forhold til dette. Det å investere sitt eget liv inn i fortellingene, tror jeg åpner opp for flere minner både hos lytter og forteller.
Gjennomsiktighet
Prosess og gjennomføring har ingen skjulte agendaer. Utforskningen synliggjøres gjennom blogg og under utprøvingen kan lytteren og fortelleren stille spørsmål. Dette fører til at lytteren får et eieforhold til det som skjer.
Rollefordeling
Jeg er ikke ”bare” forteller, men produsent, fasilitator og lytter. Jeg vil forberede alt fra heklede duker, innhold i konvolutter og bearbeide materiale. Jeg vil sette det hele sammen, møte lytter, snakke med lytter, følge lytter opp. Jeg vil dokumentere og reflektere i etterkant. Underveis i prosessen blir jeg selv lytter, når lytteren får en oppgave hvor hun eller han selv må fortelle.
Rombruk
Det er ikke tydelig hvor lytteren skal sitte. Lytteren velger det selv. Jeg bruker rommet i forhold til det valget. Det som markerer rommet er to stoler, et heklet teppe og ni grå esker med innhold.
Samtid
I rommet og underveis i fortellingen er det klare antydninger til felles erfaringer. Fortellerverden som skapes er fiktiv, men nettopp i dette fiktive presenteres det tankemodeller som angår deltakerne. Dermed får man en følelse av å skape en mening. Forbindelsen mellom den fiktive verden og den fysiske verden, gjøres gjennom deiksis, det vil si en fortellermetodikk som levendegjør den imaginære verden inn i det fysiske rommet man befinner seg i. Gjennom gester kan det grå heklede teppet bli en sykehus seng eller bordet hos Hel i dødsriket i myten om Balder.
Tradisjon
For filosofen Ernst Bloch er fortiden full av potensiale for framtiden. Tradisjon kan av mange oppleves som en uting. I og med at jeg bruker tradisjonelle fortellinger, kan jeg ikke overse det kunnskapen de bærer med seg, både i forhold til den konteksten fortellingen tradisjonelt ble formidlet i og de tankemodellene dette medfører. Å fjerne tradisjonen vil være å ekskludere. Kommunikasjonen mellom tradisjon og samtid vil artikuleres fram
Økonomisering
Fortellermaterialet sorteres og formidles episodisk, hvor hver enkelt del framstår som en liten fortelling og det først den siste fortellingen som avslører sammenhengen mellom episodene.
I dette konseptet inviteres også lytteren til å fortelle gjennom ulike minneskapere og det er mitt arbeid som forteller å kunne flette lytterens bidrag inn i den endelige helheten.
Scenografien er ren, uten å være forutsigbar. Scenografien skaper en overskuelighet.
Å økonomisere vil si å skape en forståelse som danner grunnlag for å skape mening. De som er tilstede skal få en mestringsfølelse og gjennom dette bli myndiggjort. Den sosiale konteksten (hvor det skjer), grunnen til at det blir fortalt, den fortellende kompetansen, publikums natur er alle viktige elementer i forståelsen av hva muntlig fortellerkunst er.
Å økonomisere er ikke å forenkle, men å skape en dramaturgi som avslører helheten mot slutten.