Det er første dag i barnehagen. Min sønn løper bort til en rød og gul traktor, setter seg ned på knærne, med sine lubne hender (med smilehull) griper han tak i traktoren og begynner å kjøre bilen rundt på gulvet og som seg hør og bør, lager han lydbildet av en kjørende traktor. Han leker som et barn, hvilket som helst barn og han går helt opp i leken med å kjøre traktor. Det er jo tross alt innkjøringsperiode i barnehagen. Jeg sitter på en krakk og ser den andre gutten. En gutt som snart er ferdig med barnehagen, han stirrer på min sønn. Så går han bort og plasserer seg i kjørebanen til traktoren. Men min sønn enser det ikke, han svinger unna og er fortsatt dypt inne i en kjørende traktorverden. Gutten, den andre, roper ut: ”Her leker vi ikke med brune barn.” Min sønn hørte det ikke, personalet grep straks inn, men hendelsen sitter i meg. Sjokket over å høre en femåring uttale seg på den måten og tankene om hva slags framtid vil denne gutten ha og ikke minst hva med min egen sønn.

Dette er 10 år siden, min sønn er nå fjorten år. Han er høyere enn meg, hyggelig og høflig. Ja, det har nemlig vært viktig. Jeg forsto fort at fordi han er en gutt med afrikanske trekk kan han ikke «gjøre en feil» i en sosial kontekst. Han vil med større sannsynlighet bli klandret, beskyldt, betraktet og stoppet av politiet. Derfor er det han som åpner døren og lar andre gå inn først, han bærer de tunge posene til naboen som har handlet, han er den siste som går inn på bussen. Og han må for all del unngå å bli sint i en offentlig sammenheng. Nå er det ikke noe galt i å lære seg manerer på vei mot å bli voksen, men intensjonen bak har vært en mors behov for å beskytte sin sønn mot å føle seg uønsket.

Det er naturlig at foreldre er bekymrede for sine barn. Min frykt er basert en lang paradigmatisk tradisjon hvor alt skal kategoriseres, veies, måles og plasseres i båser. Denne vitenskapelige – logiske tankemåten møter vi tidlig, det er grunnlaget for undervisningen i skolen. Vi søker kausale forbindelser for å oppnå tydelige svar. Det som er utenfor, som ikke passer inn skaper uro. Og denne uroen blir grobunn for retoriske forenklinger som «enten er du med oss eller imot oss».

Kollegaer, venner påstår jeg er hårsår, å bruke ordet «neger» er helt legitimt, fordi det er en del av språket vårt, som om språket ikke er noe som dynamisk utvikler seg med tiden. Jeg vil ikke at min sønn skal kalles neger av en hvit nordmann. «Du er bygdetulling,» sier jeg tilbake. Ord er et av menneskets viktigste gaver. Gjennom ord skaper vi kriger og lindrer smerter. Det er skarpere enn et sverd og raskere enn vinden. Vi husker det noen sa til oss, kanskje ikke ordrett, men intensjonen og stemningen. Vi snakker med, snakker om, snakker til, selvfølgelig er ord viktige, også et enkelt ord som plasserer noen i en kategori. Jeg skammer meg over at noen kan tiltale andre som «halvape» og «pakkis», men på en annen side tenker jeg: «Ok, når du har et så lite ordforråd, så betyr det vel at du verken er noe særlig dannet eller utdannet.» Og dermed er jeg selv gått i den samme fellen ved tillegge et annet menneske en bestemt fordom.

Det er plasser, steder og land jeg ikke tillater min sønn å dra til fordi han vil utsatt for hendelser som ikke baserer seg på hvem han faktisk er, men hvordan han ser ut. Denne frykten irriterer meg, at jeg selv er redd for at noe skal skje mitt barn og at noen potensielt er redde for han. For jeg tenker at det må jo være grunnen til et hat mot et annet menneske man ikke kjenner. Og så er jeg så naiv at jeg tror at det som hjelper mot denne frykten er motet til å møtes for å snakke sammen. Kanskje noen mener jeg overdriver min gnagende bekymring for at noen skal skade mitt barn, våre virkeligheter, tenker jeg, forholder seg ulikt.

Comments

comments