Mimesis i krise – sjette episode

I denne sjette lydfortellingen i prosjektet Mimesis i krise handler det om landskap. Landskapet er et møte mellom kropp og sted. I fortellingen undrer jeg meg over hvordan et landskap bærer våre minner. Jeg beskriver en vei jeg gikk i ni år, en vei som også andre gikk. Min forestillingsevne fanger følelsen av de som har gått der, det er usynlige avtrykk som jeg kan forestille meg. På en måte bærer landskapet med seg minner som jeg prøver å fange i en fantasi.

Lydbildene er av denne evige vandringen, og en ferje. Ferjen virker i begynnelsen malplassert, det først langt ut i lydfortellingen man kanskje forstår hvorfor det er lyd av en ferje, en båt. Olav den hellige dukker brått opp og hans reise langs kysten av Norge var i et skip forteller sagnene.

Det er mange karakterer som nevnes i lydfortellingen, jeg er selv en karakter, samt at det flere sagn som er satt sammen til en lengre fortelling hvor to karakterer har en rolle, i tillegg til Olav den hellige. I tillegg handler det om Ebba og min barndom. Likevel, når jeg hører det nå i etterkant, er det en karakter som står fram: Dama på Lie. Jeg undrer meg over hvorfor hun står fram, hun bærer selv ikke noen fortelling her, men er en karakter i andres fortellinger. Hun framstår som en kalibrering på et menneske med både gode og onde sider, men kanskje først og fremst fordi hun har noen slående handlinger og replikker som har blitt overført helt ned til meg. Hun er en man husker, selv om man ikke har truffet henne.

Jeg tenker at det er et spennende element å ta tak i videre. Hvorfor er det noen karakterer som står tydelig fram i tekst, minne, fortellinger?

Du kan høre lydfortellingen her.