Denne episoden handler om de fortellingene vi ikke forteller, som forsvinner ut av vårt personlige og/eller kollektive minne. Jeg tror at vi har vår egen personlige sensur, i tillegg til en sensuren som kollektivet står bak, det er selvfølgelig en sammenheng mellom disse to, det er minner og erfaringer jeg ikke forteller fordi et kollektiv har ikke rom for det, eller jeg tolker det som om kollektivet ikke kan bære en slik fortelling. Det er viktig å glemme, men noen erfaringer, spesielt traumer må håndteres.
I episoden er det en fortelling om en kvinnelig alv, fortellingen er egentlig innkapslet av en større fortelling. Men fortellingen forteller noe om hvordan et monster skapes, et kvinnelig monster, som en sammenblanding av et menneske og en alv. Og i mange kulturer var og er, sammenblanding en trussel mot kulturen.
Dataer som jeg merker meg med episoden er:
– Fokus på å beskrive (uvesentlige) detaljer, men som da får en funksjon nettopp fordi de blir beskrevet.
– Gjentakelser
– Hvisking – dette var noe jeg etterhvert fjernet i senere episoder. Jeg fikk en god tilbakemelding på at dette fungerte ikke så godt.
– Ord som overganger, jeg bruker ord som overganger mellom ulike fortellinger. Det er et grep jeg syns fungerer for å skape en tvetydighet.
– Ulike nivåer i det vokale, det er ikke et system i det, så det framstår som tilfeldig.
Du kan høre episoden her.