Jeg har kommet til episode syv i MiK som jeg arbeidet med for et år siden. Dette er en episode jeg stiller meg kritisk til. Jeg kan høre at det nærmer seg slutten på prosjektet og jeg hører også at jeg begynner å bli lei. Jeg er selv fornøyd med avslutningsbildet jeg presenterer: En kvinne vandrer av gårde etterfulgt av en slange. For meg blir det et bilde som peker diagonalt mot mange ladede bilder. Kanskje jeg skulle ha begynt episoden med det motivet, for da hadde det blitt lagt en spenning på hva dette handler om.
Hovedsakelig dreier lydfortellingen om unge kvinner som blir sperret inne, med utgangspunkt i et mentalt bilde jeg har av Ebba som blir funnet i en kjeller. Den autobiografiske fortellingen min står i sterk kontrast til de innesperrede, for jeg er overhodet ikke det i min fortelling. Jeg bor der i en leilighet, har to vinduer som peker mot en mann jeg blir betatt av og som viser seg å være en helt annen enn det jeg skapt i min fantasi. Jeg er kanskje sperret inn av min egen forestillingsevne?
Jeg arbeidet med episoden da jeg var en skriveferie i Vestfold, det var mange kvinner der, i bakgrunnen kan du høre opptak av dem, enkelte steder. Disse kvinnene er ikke isolerte, selv om samtalene foregikk i behørig pandemi avstand. Det er også lyder fra hotellrommet jeg befinner meg på.
I lydfortellingen forteller jeg også for fort enkelte steder, sikkert for å gi meg selv energi til å drive det framover. På slutten avslutter jeg for brått. Ja, denne fortellingen var nok ikke helt vellykket. Slik kan det ofte gå.
Fortellingen er her.