En gudfryktig jomfru fikk en natt besøk av en djevel og uten at hun merket det, voldtok han henne og hun ble gravid. Straks etter at gutten ble født, døpte moren han raskt så han fikk navnet Merlin og arvet da ikke annet etter sin far enn seerevne og en overnaturlig visdom.
På den tiden levde waliserkongen Vortigen og han måtte beskytte landet mot sakserne som stadig truet. Kongen ville bygge en borg som skulle beskytte dem mot sakserne. Men hver gang de begynte byggingen var det som om jorden slukte byggverket. Kongens vismenn sa at det eneste som hjalp mot dette var at de stenket blodet av et farløst barn på grunnvollen hvor de skulle bygge.
Vortigen sendte ut bud for å finne et slikt barn. En dag kom de forbi en voll hvor noen barn lekte med å slå ball. Ballen traff et av barnene og denne ropte hissig til den som hadde kastet ballen: «Du, din horesønn, som ingen far har.» Budene ble oppmerksomme og spurte både gutten og han mor ut. Merlin lovet å bli med dem til kongen så lenge de gikk med på å ikke gjøre han noe.
På veien så de en ung mann som kjøpte et par sko og et stykke lær fordi han skulle ut på en lang reise. Merlin lo. Da budene spurte om hvorfor han lo, svarte han: «Han tror han trenger sålelær til reisen, men han dør innen han kommer tilbake.»
Senere på veien traff de et likfølge som fulgte et barn til jorden; faren gråt bittert og presten og de andre i følget sang. Da følget var gått forbi, lo Merlin og sa: «Presten skulle gråte og faren synge for presten er far til barnet.» Da de dro videre, lo Merlin av en tigger som satt og tigget, for tiggeren satt på en skatt uten å vite det.
Kongen var overrasket over Merlins usedvanlige visdom, for han gjorde kongens vismenn til skamme ved å fortelle om hva som førte til at ingen byggverk kunne reises. Nede i jorden fantes det to drager som veltet seg om. Merlin sa at kampen mellom dragene var kampen mellom sakserne og kelterne; han fortalte også at kongen ville brenne inne.
Og der ender den korte fortellingen om Merlin.