Her kan det være nyttig å se på begrepet copia (Nyrnes). Copia kan referere til forråd, lager, arkiv, minne og erindring. Copia bør ikke misforstås med kopiering eller reproduksjon. Copia kan både være materialisert stabilt (som bøker) og inneha en immateriell topologi.
Det som er det spennende er når du iverksetter, levendegjør eller henter opp minner, er det en ting at vi bærer med oss et lager av minner – en annen ting er når dette skal formidles på et eller annet vis. Michael Gazzaniga insisterer på at vår autobiografi er håpløst innovativ:
«On his account, there is a ‘special device’ in the brain he calls the interpreter that ‘reconstructs…. Brain events and in doing so makes telling errors of perception, memory, and judgment.’ The interpreter also tries ‘to keep our personal story together.’ And, ‘To do that, we have to learn to lie to ourselves…. We need something that expands the actual facts of our experience into an ongoing narrative, the self-image we have been building in our mind for years.’ The interpreter, therefore, ‘tells us the lies we need to believe in order to remain in control’”. (Freeman 2010: 267)
Det foregår en form for dekoding eller kodifisering når vi skal omsette minner til noe formidlingsbart. Dette prosessen kan ligne på løgnen. Eller for å si det på en annen måte: sannheten er mangfoldig.
I artikkelen “Time for Memory: Beyond Spatial Metaphors” stilles det spørsmål ved oppfattelsen av minne som et lager av fortidige hendelser. I muntlig fortellerkunst er sted/rom sentralt når det gjelder å arbeide med å huske fortellinger og sted kan også være en måte å finne fortellinger fra eget liv. Dette grepet er sterkt påvirket av retorikkens “loci”. Murakami skriver i artikkelen nevnt over at man skal ikke se bort fra at tid også kan være et viktig verktøy: The concept of time cannot be overlooked when it comes to development over the indiviual life span. Vårt eget liv er i endring, vi blir eldre. Men et sted oppleves som noe stabilt og dermed et godt utgangspunkt for å huske, “glemmer” vi at det er endringer vi ofte husker. Kronos er den lineære objective tiden, mens kairos står for tiden som ikke har en lineær temporalitet. Murakami mener at vårt minne er en kombinasjon av både tid og sted.
Baron og Bluck gjorde en undersøkelse basert på kjennetegn på hva som er en god fortelling. De ønsket å se på forskjellene mellom hvordan unge voksne og eldre voksne forteller episoder fra eget liv. Noe av det som kjennetegner en god fortelling, skriver de er: strukturert sammenheng, detalj nivået og “not straying off-target”. Det var spesielt detalj nivået og “not straying off – target” som ble undersøkt. Deltagerne i undersøkelsen ble bedt om å fortelle om en romantisk hendelse i livet deres. Vi antar at jo eldre en forteller er, jo bedre forteller. Dette viser ikke denne undersøkelsen utfra komponentene den undersøkte i forhold til. De yngre deltagerne hadde både høyere detaljbeskrivelse og holdt seg til poenget. Verst var det hos de eldre mennene og dette kan ha sammenheng med temaet, men de yngre mennene skåret ikke dårligere enn de yngre kvinnene. Det er da mer sannsynlig at eldre menn sjelden forteller episoder fra eget liv, de har heller: “an affinity towards recalling historical events rather than personal events and tend to provide instrumental advice instead of interpersonal information.” Faren kan jo da være at vi sitter igjen med kun kvinners minner fra hverdagslivet og det viser jo ikke den fulle historie.